I Rodney Bay på St. Lucia la vi oss og ventet på storfint besøk. Emil strevde i tre dager med vannpumpen som hadde kapitulert. Nok en gang ville Emil sjekke inn på hotell og droppe hele seilturen. Gleden var derimot stor når pumpa endelig var oppe og pumpa igjen. Den trengte kun litt smøring og tlc (tender, love, care).
Endelig var dagen her hvor Iselin dro avgårde for å hente sin kjære pappa på flyplassen. Flyplassen ligger 1 1/2 kjøring fra Rodney Bay, helt på sørspissen av øya. Den faste taxisjåføren vår gav oss en liten guidet tur på vei tilbake, med stopp på bar og et svært lokalt bakeri som til og med hadde grovt brød. Han kjørte også igjennom Castries for å vise oss byen. Plutselig så vi en lysstolpe liggende midt i veibanen. En bil på motsatt side av midtrabatten hadde smelt inn i den og lå på siden med smadret front. Sjåføren krabber ut, mens far og datter ilet til. Roar sjekket bilen for flere passasjerer, mens Iselin slepet lyktestolpen ut av det ene feltet, så en av de to filene var kjørbar. Alt mens et 20talls menn sto og kikket nysgjerrig på. Da vi følte at det ikke var mer for oss å bidra med satt vi oss i taxien og kjørte videre til Rodney Bay.
Roar ble sjekket inn på båten og allerede dagen etter seilte vi over til Martinique. Seilasen fra Rodney Bay og over til St. Anne er på 22nm og det tok 4,5 timer. Det var en behagelig og fin tur, og det var svært behagelig å ha med et crewmedlem som virkelig gjorde en innsats både med seilingen og Leon.
Molly hadde sørget for at Roar hadde pakket med seg spanderbuksene og familien Huster Eng fikk et kjærkomment avbrekk fra bønner, ris og byssetjeneste i St. Anne.
St. Anne - Fort de France
mandag 4. mai 2015
Bequia - St. Lucia
Dagen var kommet til en seilas Iselin lenge hadde grudd seg til. Det er den neste lengste etappen på turen på 71 nm. Vi var forberet på en tøff seilas, ettersom vindene nord for St. Vincent kan være røffe.
Vi seilet fra Bequia ved 6-tiden. Det var helt vindstille, så ankret føyk opp som i en drøm. I en vakker soloppgang heiste vi seil og satte kursen over Bequiakanalen mot St. Vincent, som var godt synlig der i det fjerne. Langs med vestkysten av St. Vincent kjørte vi delvis med motor og seil. Ellers gav vinden oss god fart og vi var fremme i Rodney Bay på 12,5 timer med snittfart på 5,6 knop. Dette var da ingenting å grue seg for.
På St. Lucia møtte vi en svensk båt som hadde brukt 30 timer fra St. Vincent til Rodney Bay på St. Lucia, så det er ikke nødvendigvis en enkel etappe.
Vi seilet fra Bequia ved 6-tiden. Det var helt vindstille, så ankret føyk opp som i en drøm. I en vakker soloppgang heiste vi seil og satte kursen over Bequiakanalen mot St. Vincent, som var godt synlig der i det fjerne. Langs med vestkysten av St. Vincent kjørte vi delvis med motor og seil. Ellers gav vinden oss god fart og vi var fremme i Rodney Bay på 12,5 timer med snittfart på 5,6 knop. Dette var da ingenting å grue seg for.
På St. Lucia møtte vi en svensk båt som hadde brukt 30 timer fra St. Vincent til Rodney Bay på St. Lucia, så det er ikke nødvendigvis en enkel etappe.
Tobago Keys - Bequia
Fra Tobago Keys gikk ferden videre til Bequia. Turen startet med mye frustrasjon for Emil sin del, når fallene surret seg fast rundt salingshornene, men ble en veldig fin seilas med fin vind og god fart.
Port Elisabeth på Bequia er en hyggelig havn med fine strender og en lang strandpromenade langs med hele vannkanten. Der ligger det caféer og restauranter på rad og rekke. Det var mange båter i bukta når vi ankom, men den er ganske stor så ankringen gikk enkelt for seg. Iselin var som vanlig litt stresset på grunn av den manglende dybdemåleren.
Branntilløp
En morgen da vi skulle spise frokost satt Emil oppe i cockpiten, men s Iselin forberedte mat nede i båten. Da sa Emil: "hva er det som lukter så rart? Det lukter brent". Iselin var enig og mente det luktet brent plastikk. Emil sa forundret: "Driver de å brenner søppel her altså? Forpester lukten for andre? Jævla u-land!" Brått utbrøt Iselin: "Det ryker ut fra cockpiten jo! Det er her det brenner."
Det viste seg at det var sensoren til bilgepumpen som hadde smeltet der under dørken. Heldigvis at vi var hjemme da det skjedde, ellers hadde eventyret brått tatt slutt.
Skotske besteforeldre
Til vår store glede oppdaget vi en dag at de hyggelig menneskene på den skotske båten Ventoso kom tøffende inn i bukta og ankret opp et par båter utenfor. Vi traff John og Janet for første gang på Trinidad, hvor de også var på land. De dro til Grenada noen dager før oss, hvor vi traff de igjen i Prickly Bay, men vi har ikke sett de siden da.
Vi kastet oss i jolla og dro over for å gi dem en ankerdram. Vi hadde flere hyggelig stunder sammen, både med lunsj og middager. De er kjempebegeistret for Leon og kaller seg selv bare hans skotske besteforeldre. De har en sønn som bor i Oslo, og vi gleder oss til å treffe dem igjen når vi er hjemme.
Franske sjøfolk
John er også oppgitt over franskmenns sjømannskap. En ettermiddag Iselin og Leon var på besøk hos dem kom det en tysk og en fransk båt som begge la seg kloss inntil Ventoso. John sa rolig at han har jo stålbåt så kræsjer vi er det verst for dem. Morgen etter skulle begge båten legge seg nærmere stranden. Tyskeren ankret opp uten problemer, mens franskmannen holdt på i mange timer for å klare å ende opp ved siden av kompisen sin i den tyske båten. Ankeret gikk opp og ned utallige ganger, og John hadde underholdning hele formiddagen.
Samme dag kom en fransk charterbåt og kastet ankeret to meter fra båten vår, til tross for god plass ellers i bukta. Iselin sto på dekk og sendte sinte blikk. De ble heldigvis bare noen timer for å bade og dro så videre igjen.
Regatta
I påskedagene er det en årlig begivenhet i Admirality Bay med regatta. Da er det mange ulike kategorier, men den mest spesielle er den med de lokale båtene. Det er ca 20 fots seilbåter uten kjøl. De lemper derfor sandsekker rundt i båten når de slår. Fordelen med å ikke ha kjøl er at man kan dra seilbåten rett opp på stranda.
Port Elisabeth på Bequia er en hyggelig havn med fine strender og en lang strandpromenade langs med hele vannkanten. Der ligger det caféer og restauranter på rad og rekke. Det var mange båter i bukta når vi ankom, men den er ganske stor så ankringen gikk enkelt for seg. Iselin var som vanlig litt stresset på grunn av den manglende dybdemåleren.
Branntilløp
En morgen da vi skulle spise frokost satt Emil oppe i cockpiten, men s Iselin forberedte mat nede i båten. Da sa Emil: "hva er det som lukter så rart? Det lukter brent". Iselin var enig og mente det luktet brent plastikk. Emil sa forundret: "Driver de å brenner søppel her altså? Forpester lukten for andre? Jævla u-land!" Brått utbrøt Iselin: "Det ryker ut fra cockpiten jo! Det er her det brenner."
Det viste seg at det var sensoren til bilgepumpen som hadde smeltet der under dørken. Heldigvis at vi var hjemme da det skjedde, ellers hadde eventyret brått tatt slutt.
Skotske besteforeldre
Til vår store glede oppdaget vi en dag at de hyggelig menneskene på den skotske båten Ventoso kom tøffende inn i bukta og ankret opp et par båter utenfor. Vi traff John og Janet for første gang på Trinidad, hvor de også var på land. De dro til Grenada noen dager før oss, hvor vi traff de igjen i Prickly Bay, men vi har ikke sett de siden da.
Vi kastet oss i jolla og dro over for å gi dem en ankerdram. Vi hadde flere hyggelig stunder sammen, både med lunsj og middager. De er kjempebegeistret for Leon og kaller seg selv bare hans skotske besteforeldre. De har en sønn som bor i Oslo, og vi gleder oss til å treffe dem igjen når vi er hjemme.
Franske sjøfolk
John er også oppgitt over franskmenns sjømannskap. En ettermiddag Iselin og Leon var på besøk hos dem kom det en tysk og en fransk båt som begge la seg kloss inntil Ventoso. John sa rolig at han har jo stålbåt så kræsjer vi er det verst for dem. Morgen etter skulle begge båten legge seg nærmere stranden. Tyskeren ankret opp uten problemer, mens franskmannen holdt på i mange timer for å klare å ende opp ved siden av kompisen sin i den tyske båten. Ankeret gikk opp og ned utallige ganger, og John hadde underholdning hele formiddagen.
Samme dag kom en fransk charterbåt og kastet ankeret to meter fra båten vår, til tross for god plass ellers i bukta. Iselin sto på dekk og sendte sinte blikk. De ble heldigvis bare noen timer for å bade og dro så videre igjen.
Regatta
I påskedagene er det en årlig begivenhet i Admirality Bay med regatta. Da er det mange ulike kategorier, men den mest spesielle er den med de lokale båtene. Det er ca 20 fots seilbåter uten kjøl. De lemper derfor sandsekker rundt i båten når de slår. Fordelen med å ikke ha kjøl er at man kan dra seilbåten rett opp på stranda.
søndag 19. april 2015
Mayreau - Tobago Keys
Sailine Bay er et knøttlite sted med noen få restauranter og en liten klynge med hus. Vi hadde litt søppel å kvitte oss med og det viste seg at søppelhåndteringen foregår ved at alle kaster søpla si i det samme store hullet. Med ujevne mellomrom fyrer de opp og brenner det. Det var derfor iblant en svak eim av søppel i lufta ved ankringsplassen.
Vi traff igjen på en hyggelig nederlender, Rudi, som vi første gang møtte på Trinidad. Over et par øl ombord på Actuaria avtalte vi å slå følge over til Tobago Keys neste dag. Det er en del rev å være obs på på vei inn til ankringen ved Tobago Keys og Rudi har alt mulig av fancy navigasjonsutstyr, så vi følte det ville være trygt å følge i hans kjølvann.
Vi dro avgårde sammen neste morgen. I det korte strekket over, 3-4 nm, fulgte vi hans led, men på vei inn til ankringen ville kaptein Emil heller gå nedenfor Petit Bateau enn mellom Petit Bateau og Petit Rameau. Iselin ble igjen en liten stressball og leste av posisjon på GPS'n utallige ganger før vi trygt kunne kaste anker i vakre Tobago Keys. Her nøt vi late dager med rusleturer på øyene, snorkling og bading. Tobago Keys er utrolig pent med azurblått hav, kritthvite strender og svaiende palmer - Karibien som man kjenner det fra postkort. Det er kun to steder å få kjøpt et måltid her. Det er bare et par bord på hver av de og besøk må avtales på forhånd.
Vi traff igjen på en hyggelig nederlender, Rudi, som vi første gang møtte på Trinidad. Over et par øl ombord på Actuaria avtalte vi å slå følge over til Tobago Keys neste dag. Det er en del rev å være obs på på vei inn til ankringen ved Tobago Keys og Rudi har alt mulig av fancy navigasjonsutstyr, så vi følte det ville være trygt å følge i hans kjølvann.
Vi dro avgårde sammen neste morgen. I det korte strekket over, 3-4 nm, fulgte vi hans led, men på vei inn til ankringen ville kaptein Emil heller gå nedenfor Petit Bateau enn mellom Petit Bateau og Petit Rameau. Iselin ble igjen en liten stressball og leste av posisjon på GPS'n utallige ganger før vi trygt kunne kaste anker i vakre Tobago Keys. Her nøt vi late dager med rusleturer på øyene, snorkling og bading. Tobago Keys er utrolig pent med azurblått hav, kritthvite strender og svaiende palmer - Karibien som man kjenner det fra postkort. Det er kun to steder å få kjøpt et måltid her. Det er bare et par bord på hver av de og besøk må avtales på forhånd.
lørdag 18. april 2015
Crewless på Clifton, Union Island
Seilasen fra Hillsborough, Carriacou til Clifton, Union Island var en kun 7 nm og gikk kjapt og greit. Denne gangen var det ankermanueveret som bød på utfordringer. Clifton er en trang havn med rev på alle kanter og mange båter. Emil kjørte stødig rundt Roundabout reef og opp blant alle båtene og vi fant omsider et passende sted å droppe ankeret. Da vi hadde droppet ankeret skulle Emil teste om det satt og satte båten i revers. Det satt helt til han satt båten i nøytral igjen, da dragget vi. Så da var det bare å forte seg å få inn ankeret igjen for å forsøke på nytt. Ved andre forsøk endte vi opp for nærme en annen båt, men ved tredje forsøk var vi endelig fornøyde. Emil hoppet i vannet og sjekket at ankeret lå som det skulle, noe det heldigvis gjorde. Underveis i ankringen hadde Emil oppdaget at reversen ikke lenger fungerte. MekanikerEmil måtte tilkalles!
Clifton er en liten småby med fargerike hus og smale gater. Maria gikk i land her, mens fam. Huster Eng valgte å dra videre etter et par netter.
Ankermanueveret når vi skulle dra var om mulig enda mer kronglete enn da vi ankom. Båten var ferdig ryddet og vi var straks klare til å dra da en fransk seilbåt ankret opp rett over vårt anker og mannskapet forsvant rett i land. Vi bestemte oss for å dra allikevel, og begynte å sveive inn ankerkjettingen. Sakte ség vi nærmere og nærmere den franske båten. Til slutt var vi så nærme at Iselin måtte klemme imellom en fender og dytte unna så godt det gikk med båtmannshaken. Emil stormet frem for å hjelpe til. Vår båt var på vei over deres kjetting og vår egen lå bakover under vår egen båt. Vi tenkte med gru på hva som kunne skje med propell og kjøl. Med ett kom Emil på at han hadde løpt frem til baugen og fortsatt latt båten stå i gir. Han løp tilbake og fikk den i fri. På tur byttet vi på å dytte den andre båten unna og å vinsje inn ankeret, mens Leon satt fastspent i setet sitt og skrek av full hals, selv med ren bleie, full mage og nysovet kropp. Hele gjengen var stresset. Endelig dukket ankeret opp i overflaten og smatt inn i ankerrommet. Vi kunne starte å snirkle oss zikk-zakk ut av havnen mellom alle båtene og revene, heldigvis uten skader hverken på vår eller deres båt. Phuuu... Seilturen over til Saline Bay, Mayreau var en kort etappe på kun 3 nm. Den var heldigvis rolig og fredelig, så skuldrene kunne senke seg igjen.
Clifton er en liten småby med fargerike hus og smale gater. Maria gikk i land her, mens fam. Huster Eng valgte å dra videre etter et par netter.
Ankermanueveret når vi skulle dra var om mulig enda mer kronglete enn da vi ankom. Båten var ferdig ryddet og vi var straks klare til å dra da en fransk seilbåt ankret opp rett over vårt anker og mannskapet forsvant rett i land. Vi bestemte oss for å dra allikevel, og begynte å sveive inn ankerkjettingen. Sakte ség vi nærmere og nærmere den franske båten. Til slutt var vi så nærme at Iselin måtte klemme imellom en fender og dytte unna så godt det gikk med båtmannshaken. Emil stormet frem for å hjelpe til. Vår båt var på vei over deres kjetting og vår egen lå bakover under vår egen båt. Vi tenkte med gru på hva som kunne skje med propell og kjøl. Med ett kom Emil på at han hadde løpt frem til baugen og fortsatt latt båten stå i gir. Han løp tilbake og fikk den i fri. På tur byttet vi på å dytte den andre båten unna og å vinsje inn ankeret, mens Leon satt fastspent i setet sitt og skrek av full hals, selv med ren bleie, full mage og nysovet kropp. Hele gjengen var stresset. Endelig dukket ankeret opp i overflaten og smatt inn i ankerrommet. Vi kunne starte å snirkle oss zikk-zakk ut av havnen mellom alle båtene og revene, heldigvis uten skader hverken på vår eller deres båt. Phuuu... Seilturen over til Saline Bay, Mayreau var en kort etappe på kun 3 nm. Den var heldigvis rolig og fredelig, så skuldrene kunne senke seg igjen.
Hillsborough, Carriacou
Hillsborough er et hyggelig, lite sted med koselige kafeer og restauranter. Vi hadde planer om å gå til Tyrrel Bay, men endte opp å spise en lang lunsj på en liten lokal sjappe. Det var et lite gult hus, hvor en middelaldrende dame hadde åpnet restaurant i huset sitt. Det var kun en rett på menyen og det varierte utifra hva hun følte for å lage den dagen. Nydelig mat og hyggelig sted. Vi ruslet over gata til stranden og Leon storkoset seg i vannet som vanlig.
Dagen etter (17. mars) feiret vi Iselins bursdag! Iselin fikk derfor velge dagens aktivitet og vi pakket jolla og tøffet ut til Sandy Island. Der lå vi og sløvet i skyggen, og snorklet og badet. Iselin, Emil og Leon kom i snakk med mannskapet fra en annen båt. De hadde også en liten baby med på seilas og Leon fikk en lekekompis for noen timer. De skal seile samme vei som oss så forhåpentligvis møtes vi igjen oppover øyene. Dagen ble avsluttet på Bogles Round House. Det er en veldig koselig restaurant, som anbefales på det varmeste. http://www.boglesroundhouse.com
Maria sjekket oss ut, mens Iselin og Emil gjorde skuta seilklar for neste etappe. Neste stopp er Union Island, som er den sørligste øya på St. Vincent & the Granadines.
Bilder kommer når pc'n finner strøm.
fredag 20. mars 2015
Grenada - Carriacou
Etter noen sårt tiltrengte avslappende dager i Prickly Bay ville vi videre. Vi flyttet oss rundt odden til Ross Point, så neste etappe ikke skulle bli så lang. Vi gikk for motor et par timer og kastet anker. Fra relativt rolige Prickly Point var dette veldig bølgete. Dønningene slo inn fra siden og det ble svært lite søvn på mannskapet. Selv Leon hadde en urolig natt, da han til stadighet rullet ut av senga og over på Emils pute og hode. Iselin og Emil sto opp ved 03-tiden og gjorde like så greit forberedelser for neste dags etappe, mens de ventet på at solen også skulle stå opp.
Vi kom oss avgårde kl. 07 og tøffet opp vestkysten av Grenada i 3 knop og heiste seil like før nordspissen av øya. Vinden var nordøst - øst, som betyr at det ville være mulig å komme seg oppover de karibiske øyer med seil. Rådet vi hadde fått var å prøve og gå øst for småøyene Diamond Rock, the Two Sisters og Les Tantes. Vi var optimistiske og stemningen var god, men vi kom oss så vidt fremover. 1-2 knop var farten, men vi ville for alt i verden unngå samme problem som vi hadde ved kryssingen fra Trinidad til Grenada. Da kom vi for langt vest for Grenada og slet i mange timer med å komme oss inn til land. Nå ga vi alt for å komme langt nok øst til å bare kunne cruise inn til Carriacou. Sakte, sakte plasket vi oss rundt Les Tantes og håpet av båten skulle skyte fart mot målet nå som vi kunne endre kurs å få mer vind i seilene.
Klokken var nå 16:00 og mørket faller på kl. 18:30-19:00 her. Og da er det stummende bekmørkt. Farten var rundt 4 knop og vi innså nå at Carriacou var for langt unna til å rekke frem mens det enda var lyst. Skulle vi anker opp her ute ved småøyene, som også innebærer å miste mye av høyden vi hadde strevet så hardt for, eller skulle vi satse på at vi klarte å navigere oss trygt i havn i mørket. Vi gikk for det siste alternativet og fulgte opprinnelig plan.
Vi fikk med oss en fin solnedgang og mørket snek seg raskt på. Kl. 20 gikk vi rolig for motor inn mot Hillsborough på Carriacou. Vi hadde studert og stirret mangfoldig ganger på kartet og var på utkikk etter et gult blinkende lys. Klart og tydelig så vi det der fremme. Da var neste navigeringspunkt et grønt og et rødt lys. Vi stirret og stirret ut i mørket, men blant alle de andre lysene på land kunne vi ikke se de. Sakte kjørte vi nærmere land. Iselin var stresset og vridde og vrengte på kartet for å sikre at vi var på rett sted. Emil tok ut kursen på GPS'n, som vi igjen fant igjen på det kjære papirkartet vårt. (Tusen takk, Are! Det brukes flittig.) Langt der fremme skimtet vi endelig det svake grønne lyset. Maria styrte skuta rett mot det. Og like etter dukket også det røde opp. Hurra! Tre punkter å manuvrere etter!
Ettersom vi ikke har en fungerende dybdemåler måler vi dybden på gamlemåten; en snor med lodd og merket for hver meter. Sakte og rolig kom vi nærme nok land til at vi kunne begynne å lodde dybden. Iselin kastet lina. For dypt. Hun kastet igjen. Fortsatt for dypt. Lina fly ut i vannet enda en gang. Bingo! 6 meter. Emil ropte: Kast ankeret! Iselin løsnet låsen og anket plasket i vannet og kjettingen føyk ut. Etter at vi hadde sluppet ut 20 m kjetting følte vi oss sikre på at det var nok tyngde der ute. Så gjensto siste sjekk, dragger vi? Det var kun en annen seilbåt i havnen, som lå litt lenger inn, så dersom vi dragget ville vi bare drevet ut mot havet igjen. Ankret satt på første forsøk så da kunne endelig den myndige delen av mannskapet jekke en øl og senke skuldrene. Det var første gang for alle tre at vi navigerte etter lys i mørket og vi klarte det! Overfarten endte opp med å ta 13 timer og dobbelt så lenge som antatt, men vi klarte det. Mestring! :)
Vi kom oss avgårde kl. 07 og tøffet opp vestkysten av Grenada i 3 knop og heiste seil like før nordspissen av øya. Vinden var nordøst - øst, som betyr at det ville være mulig å komme seg oppover de karibiske øyer med seil. Rådet vi hadde fått var å prøve og gå øst for småøyene Diamond Rock, the Two Sisters og Les Tantes. Vi var optimistiske og stemningen var god, men vi kom oss så vidt fremover. 1-2 knop var farten, men vi ville for alt i verden unngå samme problem som vi hadde ved kryssingen fra Trinidad til Grenada. Da kom vi for langt vest for Grenada og slet i mange timer med å komme oss inn til land. Nå ga vi alt for å komme langt nok øst til å bare kunne cruise inn til Carriacou. Sakte, sakte plasket vi oss rundt Les Tantes og håpet av båten skulle skyte fart mot målet nå som vi kunne endre kurs å få mer vind i seilene.
Klokken var nå 16:00 og mørket faller på kl. 18:30-19:00 her. Og da er det stummende bekmørkt. Farten var rundt 4 knop og vi innså nå at Carriacou var for langt unna til å rekke frem mens det enda var lyst. Skulle vi anker opp her ute ved småøyene, som også innebærer å miste mye av høyden vi hadde strevet så hardt for, eller skulle vi satse på at vi klarte å navigere oss trygt i havn i mørket. Vi gikk for det siste alternativet og fulgte opprinnelig plan.
Vi fikk med oss en fin solnedgang og mørket snek seg raskt på. Kl. 20 gikk vi rolig for motor inn mot Hillsborough på Carriacou. Vi hadde studert og stirret mangfoldig ganger på kartet og var på utkikk etter et gult blinkende lys. Klart og tydelig så vi det der fremme. Da var neste navigeringspunkt et grønt og et rødt lys. Vi stirret og stirret ut i mørket, men blant alle de andre lysene på land kunne vi ikke se de. Sakte kjørte vi nærmere land. Iselin var stresset og vridde og vrengte på kartet for å sikre at vi var på rett sted. Emil tok ut kursen på GPS'n, som vi igjen fant igjen på det kjære papirkartet vårt. (Tusen takk, Are! Det brukes flittig.) Langt der fremme skimtet vi endelig det svake grønne lyset. Maria styrte skuta rett mot det. Og like etter dukket også det røde opp. Hurra! Tre punkter å manuvrere etter!
Ettersom vi ikke har en fungerende dybdemåler måler vi dybden på gamlemåten; en snor med lodd og merket for hver meter. Sakte og rolig kom vi nærme nok land til at vi kunne begynne å lodde dybden. Iselin kastet lina. For dypt. Hun kastet igjen. Fortsatt for dypt. Lina fly ut i vannet enda en gang. Bingo! 6 meter. Emil ropte: Kast ankeret! Iselin løsnet låsen og anket plasket i vannet og kjettingen føyk ut. Etter at vi hadde sluppet ut 20 m kjetting følte vi oss sikre på at det var nok tyngde der ute. Så gjensto siste sjekk, dragger vi? Det var kun en annen seilbåt i havnen, som lå litt lenger inn, så dersom vi dragget ville vi bare drevet ut mot havet igjen. Ankret satt på første forsøk så da kunne endelig den myndige delen av mannskapet jekke en øl og senke skuldrene. Det var første gang for alle tre at vi navigerte etter lys i mørket og vi klarte det! Overfarten endte opp med å ta 13 timer og dobbelt så lenge som antatt, men vi klarte det. Mestring! :)
mandag 9. mars 2015
Seiltur til Grenada
Endelig satt vi snuten mot Grenada! Vi dro avgårde fra Power Boats i Chaguaramas i Trinidad kl. 17:30 med kurs for Prickly Bay på Grenada. Seilasen er 78 nautiske mil og ble anslått til å ta ca. 16 timer.
Vi satt seil i havnen, men like før Scotland Bay (ca 30 min fra Power Boats) startet vi motoren for å slippe å krysse oss ut til åpent hav gjennom sundet. Der merket Laszlo at vi ikke hadde motorkraft. Vi har mistet propellen, sa Laszlo. Det betyr at båten må opp på land igjen og ny propell må skrus på. I helgen tas ikke båter ut av vannet og det innebærer at tidligste mulighet til å få fikset båten er om to dager. Laszlo snudde båten og satte kurs mot Chaguaramas, mens Emil gikk ned i motorrommet for å ta en titt. Der oppdaget han at motoren ikke gikk i gir. Han vippet den i gir og vi hadde motorkraft igjen. Krise avverget! Og propellen satt på. :) Igjen satt vi kurs mot Grenada.
Den første timen på åpen sjø en bølgete med 2-3 meter dønninger. Vi gjorde 7 knop og med den farten ville vi kunne være i Grenada morgenen etter kl. 05. Optimisme rådet ombord. Leon gikk først til sengs og var som vanlig i drømmeland kl. 19. Iselin fulgte tett etter og lå på dørken og kveilet seg rundt masten. Laszlo var nestemann ned og sett seg ut sjømannskøya som sin sengeplass for en liten stund. Båten krenget og gynget og ide han skulle over duken røk kroken som holdt den på plass. Han datt bakover og landet nesten oppå Iselin. Han fikk snublet seg over på sofaen i stedet.
Maria la seg til i cockpiten, mens Emil sto stødig bak roret. Utover natten rulerte vi på å styre og holde utkikk etter andre båter og annet, men Emil tok hovedvekten av natten. Han sov et par timer på morgenkvisten etter å ha sett soloppgangen sammen med Iselin. Maria og Iselin var på vakt da vi endelig så land ca kl. 06:30. Dessverre befant vi oss vest for Grenada med nordøstlig vind og østlig strøm. Laszlo kom opp og konstaterte at vi måtte seile godt forbi sørspissen av øya før vi kunne krysse over og forhåpentligvis treffe land. Det gikk ikke som håpet og vi endte opp med å seile frem og tilbake foran øya. Sakte, som i lange slake hårnålssvinger, kom vi oss noen få nautiske mil nærmere øya, men i dette tempoet ville vi holde på hele dagen og muligens også natten.
Leon var nå våken og ville ha mat og underholdning så Iselin og Emil måtte nedenunder for å passe på han. De kom opp igjen grønne i fjeset og helt ubrukelige som crew. Maria og Laszlo tok seg av seiling, manuvrering og babypass, mens Iselin stirret lengtende mot land og prøvde å komme på gode grunner til å sende ut maydaysignal, mens Emil sov på dørken. Stemningen om bord var på bånn. Vi var fanget ombord med målet i sikte uten å klare og komme seg dit. Når vi var 5 mil fra land bestemte far og sønn seg for at vi skulle prøve å kjøre med motor. Med store bølger og vind imot kan man bli fast på samme plass og bare trå vannet. Til vår store lettelse så vi at vi gjorde 3 knop! Et par timer senere kunne vi endelig senke skuldrene og konstatere at vi kom oss til Prickly Bay før det ble mørkt. 22 timer etter vi forlot Trinidad og fullstendig utslitt kastet vi endelig anker i Grenada.
Det er den tøffeste seilasen Laszlo har vært med på. Selv å krysse Atlanteren var greiere. Dette begir vi nok aldri oss ut på igjen, spesielt ikke med en liten baby. Nå skal vi slappe av noen dager her og lade batteriene.
Den første timen på åpen sjø en bølgete med 2-3 meter dønninger. Vi gjorde 7 knop og med den farten ville vi kunne være i Grenada morgenen etter kl. 05. Optimisme rådet ombord. Leon gikk først til sengs og var som vanlig i drømmeland kl. 19. Iselin fulgte tett etter og lå på dørken og kveilet seg rundt masten. Laszlo var nestemann ned og sett seg ut sjømannskøya som sin sengeplass for en liten stund. Båten krenget og gynget og ide han skulle over duken røk kroken som holdt den på plass. Han datt bakover og landet nesten oppå Iselin. Han fikk snublet seg over på sofaen i stedet.
Maria la seg til i cockpiten, mens Emil sto stødig bak roret. Utover natten rulerte vi på å styre og holde utkikk etter andre båter og annet, men Emil tok hovedvekten av natten. Han sov et par timer på morgenkvisten etter å ha sett soloppgangen sammen med Iselin. Maria og Iselin var på vakt da vi endelig så land ca kl. 06:30. Dessverre befant vi oss vest for Grenada med nordøstlig vind og østlig strøm. Laszlo kom opp og konstaterte at vi måtte seile godt forbi sørspissen av øya før vi kunne krysse over og forhåpentligvis treffe land. Det gikk ikke som håpet og vi endte opp med å seile frem og tilbake foran øya. Sakte, som i lange slake hårnålssvinger, kom vi oss noen få nautiske mil nærmere øya, men i dette tempoet ville vi holde på hele dagen og muligens også natten.
Leon var nå våken og ville ha mat og underholdning så Iselin og Emil måtte nedenunder for å passe på han. De kom opp igjen grønne i fjeset og helt ubrukelige som crew. Maria og Laszlo tok seg av seiling, manuvrering og babypass, mens Iselin stirret lengtende mot land og prøvde å komme på gode grunner til å sende ut maydaysignal, mens Emil sov på dørken. Stemningen om bord var på bånn. Vi var fanget ombord med målet i sikte uten å klare og komme seg dit. Når vi var 5 mil fra land bestemte far og sønn seg for at vi skulle prøve å kjøre med motor. Med store bølger og vind imot kan man bli fast på samme plass og bare trå vannet. Til vår store lettelse så vi at vi gjorde 3 knop! Et par timer senere kunne vi endelig senke skuldrene og konstatere at vi kom oss til Prickly Bay før det ble mørkt. 22 timer etter vi forlot Trinidad og fullstendig utslitt kastet vi endelig anker i Grenada.
Det er den tøffeste seilasen Laszlo har vært med på. Selv å krysse Atlanteren var greiere. Dette begir vi nok aldri oss ut på igjen, spesielt ikke med en liten baby. Nå skal vi slappe av noen dager her og lade batteriene.
torsdag 5. mars 2015
I morgen drar vi til Grenada.
Om sider er vi klare for å seile over til Grenada, og i morgen, fredag 6. mars, bærer det av gårde. Vindene er varslet å blåse øst-nordøst med en styrke på 16-25 knop. Med en gjennomsnittsfart på 5 knop vil turen på 80 miles ta ca 16 timer.
For Iselin, Maria og Leon er dette første gangen de skal seile på natten. Emil gleder seg til å ta denne turn som han ikke har gjort siden han var guttunge. Laszlo gleder seg nok mest til å få den overstått og komme tilbake til kjøligere omgivelser i Norge.
For Iselin, Maria og Leon er dette første gangen de skal seile på natten. Emil gleder seg til å ta denne turn som han ikke har gjort siden han var guttunge. Laszlo gleder seg nok mest til å få den overstått og komme tilbake til kjøligere omgivelser i Norge.
tirsdag 24. februar 2015
Sjøsetting!
Dagen er endelig her! Og litt plutselig. Etter en del frem og tilbake ble handleturen med frisørbesøk og cafè utsatt og det ble bråbestemt at båten skulle på vannet. Emil, Maria og Iselin ryddet og fikset det siste som måtte gjøres for å klargjøre båten for det våte element.
Allerede klokken 14 kom heisekranen for å hente båten vår. De kom utrolig nok en halvtime før tiden og arbeiderne satt seg i skyggen og ventet, mens vi gjorde de siste forberedelsene. To belter ble festet under skroget og kranen heiset den så av støttene. Deretter bar ferden ned mot vannet. Spenningen var stor om alt kom til å gå bra med båten. Den har jo tross alt ikke vært på vannet på 16 år, sist gang Actuaria var i det våte element var i 1999.
Allerede klokken 14 kom heisekranen for å hente båten vår. De kom utrolig nok en halvtime før tiden og arbeiderne satt seg i skyggen og ventet, mens vi gjorde de siste forberedelsene. To belter ble festet under skroget og kranen heiset den så av støttene. Deretter bar ferden ned mot vannet. Spenningen var stor om alt kom til å gå bra med båten. Den har jo tross alt ikke vært på vannet på 16 år, sist gang Actuaria var i det våte element var i 1999.
Actuaria flyter og koser seg på vannet!!
mandag 23. februar 2015
Karneval
Tidlig tirsdag morgen reiste Emil, Maria og Iselin til St. James for å se på karnevalet, mens Laszlo passet Leon. Karnevalet er over fire dager, men det varmes opp i flere uker i forkant med masse festligheter. Deltagerne er i alle aldre og fasonger med fargerike kostymer. Her er et lite knippe bilder fra dagen.
søndag 15. februar 2015
Båten vår Actuaria
La oss introdusere damen som vi forhåpentligvis skal plaske rundt med her i Karibien. Hennes navn er Actuaria og hun er 39 fot lang. For Emil var det et gledelig gjensyn etter 9 år fra hverandre, mens Iselin og Leon traff henne for første gang. Hun har ikke kjent vann på kjølen på 16 år, så det er spennende hvor mye arbeid som skal til for å få henne sjødyktig igjen.
Emil satte igang med godt mot! Han fikk tatt av plastikkbeskyttelsen og skuret båten rent utvendig den første dagen. Leon og Iselin kom og hjalp til de neste dagene. Leon bidro med sitt gode humør og Iselin med skurefilla.
Etterlengtede forsterkninger kom tidlig i februar. Maria, en venninne av Iselin, ankom midt på natten den 3. februar. Hun er på langreise og fløy inn fra Mexico City for å være sammen med oss noen uker. På kvelden samme dag kom Laszlo. Emil skulle hente han på flyplassen og på vei dit satt han seg fast i trafikken. Det som vanligvis er en 30 min kjøretur ble til 3 timer.
Helt innflyttingsklar hadde vi nok ikke fått båten til de ankom. Her er badet og navigasjonsbordet.
Far og sønn kastet seg over motoren og fikk den i gang etter litt mikking. Roret og riggen ble gått over og alt ser så langt bra ut. Vår første jubeldag! Videre skulle membranen mellom propellen og motoren byttes, og det ble jubeldag 2. For et team!
Dagene har gått med til skruing, mikking, gnikking, vasking, ordning, maling og problemløsning. Emil jobber jevnt og trutt hver dag, mens Iselin og Laszlo bytter på å jobbe på båten og passe Leon. Maria holder hjemmet i orden og sjarmerer lokale helter. Så langt fungerer alt bortsett fra ankervinsjen Lofran, men hva skal vi med det når vi har muskelkraft. ;) Den største skuffelsen har vært redningsflåten. Den ble levert til kontroll, hvor den ble blåst opp og luften gikk like fort ut igjen. Den var gjennommorken og helt ubrukelig. Den måtte byttes ut med en ny, og vi ble kvitt US$ 2000. Planen er å sjøsette båten fredag 20. februar, men før det er Emils lister uendelig lange og fulle av arbeidsoppgaver.
Emil satte igang med godt mot! Han fikk tatt av plastikkbeskyttelsen og skuret båten rent utvendig den første dagen. Leon og Iselin kom og hjalp til de neste dagene. Leon bidro med sitt gode humør og Iselin med skurefilla.
Etterlengtede forsterkninger kom tidlig i februar. Maria, en venninne av Iselin, ankom midt på natten den 3. februar. Hun er på langreise og fløy inn fra Mexico City for å være sammen med oss noen uker. På kvelden samme dag kom Laszlo. Emil skulle hente han på flyplassen og på vei dit satt han seg fast i trafikken. Det som vanligvis er en 30 min kjøretur ble til 3 timer.
Helt innflyttingsklar hadde vi nok ikke fått båten til de ankom. Her er badet og navigasjonsbordet.
Far og sønn kastet seg over motoren og fikk den i gang etter litt mikking. Roret og riggen ble gått over og alt ser så langt bra ut. Vår første jubeldag! Videre skulle membranen mellom propellen og motoren byttes, og det ble jubeldag 2. For et team!
søndag 8. februar 2015
Reise til Trinidad
Iselins pappa kjørte oss til flyplassen og sørget for at vi kom oss avgårde i tide. Vi hadde et lass med bagasje, men fikk heldigvis med oss alt.
Flyturen med lille Leon gikk knirkefritt over dammen til Toronto, Canada. Babykurv er fantastisk og Leon sov så og si hele veien.
Men i Toronto begynte styret. Vi ble informert på Gardermoen om at vi måtte sjekke inn bagasjen på Toronto, men med 2,5t burde det være plenty med tid. Vi ventet og ventet på bagasjen, men ingen av baggene dukket opp på båndet. Da var det å stille seg i kø for å finne ut hvor bagasjen befant seg. Det viste seg at alt var sendt direkte til terminalen vi skulle fly ut fra, men at den var sendt tilbake igjen til terminalen vi hadde landet på. En time før take-off fikk vi endelig kloa i bagasjen vår og løp til toget som skulle ta oss til avgangsterminalen. 40 min før take-off kom vi frem til innsjekkingsskranken og heldigvis ble vi sjekket inn uten problemer. Siste sprintetappe var da igjennom sikkerhetssjekk og frem til gaten, hvor vi kunne rusle rett på. Det var et knøttetrangt fly og Leon hadde på dette tidspunktet nådd grensen sin på hvor lenge det var morsomt å fly. Det ble en strabasiøs flytur med hyl, litt soving, skrik, amming, rugging og bæring. Heldigvis er det ikke mer enn 5 timer...
Vel fremme på Piarco flyplass på Trinidad var Leon i topphumør igjen. Etter litt venting og ringing fikk vi til slutt tak i taxisjåføren vi hadde booket på forhånd. Ferden gikk videre til Power Boats marina, kun med et lite stopp for å kjøpe Doubles (superspicy pannekaker med bønnefyll).
Siste etappe på reisen var en kort båttur på 10 minutter ut til Gasparee Grande, hvor huset vi har leid for den neste måned ligger. Huseierne er et utrolig hyggelig og vennlig par som fikk oss til å føle oss veldig velkomne. Og huset er veldig rent, fint og koselig med en stor terrasse 5 meter fra vannkanten. Det er et fåtall fastboende på øya. De er superhyggelige og utadvente, og vi har allerede vært på middag hjemme hos en av dem, Derrick.
Flyturen med lille Leon gikk knirkefritt over dammen til Toronto, Canada. Babykurv er fantastisk og Leon sov så og si hele veien.
Men i Toronto begynte styret. Vi ble informert på Gardermoen om at vi måtte sjekke inn bagasjen på Toronto, men med 2,5t burde det være plenty med tid. Vi ventet og ventet på bagasjen, men ingen av baggene dukket opp på båndet. Da var det å stille seg i kø for å finne ut hvor bagasjen befant seg. Det viste seg at alt var sendt direkte til terminalen vi skulle fly ut fra, men at den var sendt tilbake igjen til terminalen vi hadde landet på. En time før take-off fikk vi endelig kloa i bagasjen vår og løp til toget som skulle ta oss til avgangsterminalen. 40 min før take-off kom vi frem til innsjekkingsskranken og heldigvis ble vi sjekket inn uten problemer. Siste sprintetappe var da igjennom sikkerhetssjekk og frem til gaten, hvor vi kunne rusle rett på. Det var et knøttetrangt fly og Leon hadde på dette tidspunktet nådd grensen sin på hvor lenge det var morsomt å fly. Det ble en strabasiøs flytur med hyl, litt soving, skrik, amming, rugging og bæring. Heldigvis er det ikke mer enn 5 timer...
Vel fremme på Piarco flyplass på Trinidad var Leon i topphumør igjen. Etter litt venting og ringing fikk vi til slutt tak i taxisjåføren vi hadde booket på forhånd. Ferden gikk videre til Power Boats marina, kun med et lite stopp for å kjøpe Doubles (superspicy pannekaker med bønnefyll).
Siste etappe på reisen var en kort båttur på 10 minutter ut til Gasparee Grande, hvor huset vi har leid for den neste måned ligger. Huseierne er et utrolig hyggelig og vennlig par som fikk oss til å føle oss veldig velkomne. Og huset er veldig rent, fint og koselig med en stor terrasse 5 meter fra vannkanten. Det er et fåtall fastboende på øya. De er superhyggelige og utadvente, og vi har allerede vært på middag hjemme hos en av dem, Derrick.
Vår eventyrlige gutt har blitt født!
Iselin reiste hjem fra Cape Town den 2. juni for å rekke eksamen i Oslo den 5. juni. Eksamen ble gjennomført med bravur og stor mage. Emil hadde planlagt hjemreise dagen etter sin siste eksamen i Cape Town den 13. juni.
Vår lille junior var ventet den 15. juli, men 2 timer inn i 14. juni gikk vannet. Emil satt seg på første fly hjem, mens Iselin tok en taxi til sykehuset. Der ble det innleggelse på isolat, ettersom vi hadde vært i kontakt med helsevesen i Cape Town. Etter et par timer ble hun overflyttet til overvåkningsavdelingen. I vår situasjon satt heldigvis ikke fødselen i gang, så Emil rakk å komme til sykehuset i tide. Han kom småjoggende inn på sykehuset idet Iselin ble overflyttet til fødeavdelingen på formiddagen 15. juni.
Vår kjære lille sønn ble født 16. juni kl. 00:48. Han veide 2434 g og var 47cm lang. Og selvfølgelig helt perfekt!
Vår lille junior var ventet den 15. juli, men 2 timer inn i 14. juni gikk vannet. Emil satt seg på første fly hjem, mens Iselin tok en taxi til sykehuset. Der ble det innleggelse på isolat, ettersom vi hadde vært i kontakt med helsevesen i Cape Town. Etter et par timer ble hun overflyttet til overvåkningsavdelingen. I vår situasjon satt heldigvis ikke fødselen i gang, så Emil rakk å komme til sykehuset i tide. Han kom småjoggende inn på sykehuset idet Iselin ble overflyttet til fødeavdelingen på formiddagen 15. juni.
Vår kjære lille sønn ble født 16. juni kl. 00:48. Han veide 2434 g og var 47cm lang. Og selvfølgelig helt perfekt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)