Crewless på Clifton, Union Island

Seilasen fra Hillsborough, Carriacou til Clifton, Union Island var en kun 7 nm og gikk kjapt og greit. Denne gangen var det ankermanueveret som bød på utfordringer. Clifton er en trang havn med rev på alle kanter og mange båter. Emil kjørte stødig rundt Roundabout reef og opp blant alle båtene og vi fant omsider et passende sted å droppe ankeret. Da vi hadde droppet ankeret skulle Emil teste om det satt og satte båten i revers. Det satt helt til han satt båten i nøytral igjen, da dragget vi. Så da var det bare å forte seg å få inn ankeret igjen for å forsøke på nytt. Ved andre forsøk endte vi opp for nærme en annen båt, men ved tredje forsøk var vi endelig fornøyde. Emil hoppet i vannet og sjekket at ankeret lå som det skulle, noe det heldigvis gjorde. Underveis i ankringen hadde Emil oppdaget at reversen ikke lenger fungerte. MekanikerEmil måtte tilkalles!

Clifton er en liten småby med fargerike hus og smale gater. Maria gikk i land her, mens fam. Huster Eng valgte å dra videre etter et par netter.

Ankermanueveret når vi skulle dra var om mulig enda mer kronglete enn da vi ankom. Båten var ferdig ryddet og vi var straks klare til å dra da en fransk seilbåt ankret opp rett over vårt anker og mannskapet forsvant rett i land. Vi bestemte oss for å dra allikevel, og begynte å sveive inn ankerkjettingen. Sakte ség vi nærmere og nærmere den franske båten. Til slutt var vi så nærme at Iselin måtte klemme imellom en fender og dytte unna så godt det gikk med båtmannshaken. Emil stormet frem for å hjelpe til. Vår båt var på vei over deres kjetting og vår egen lå bakover under vår egen båt. Vi tenkte med gru på hva som kunne skje med propell og kjøl. Med ett kom Emil på at han hadde løpt frem til baugen og fortsatt latt båten stå i gir. Han løp tilbake og fikk den i fri. På tur byttet vi på å dytte den andre båten unna og å vinsje inn ankeret, mens Leon satt fastspent i setet sitt og skrek av full hals, selv med ren bleie, full mage og nysovet kropp. Hele gjengen var stresset. Endelig dukket ankeret opp i overflaten og smatt inn i ankerrommet. Vi kunne starte å snirkle oss zikk-zakk ut av havnen mellom alle båtene og revene, heldigvis uten skader hverken på vår eller deres båt. Phuuu... Seilturen over til Saline Bay, Mayreau var en kort etappe på kun 3 nm. Den var heldigvis rolig og fredelig, så skuldrene kunne senke seg igjen.