Vi satt seil i havnen, men like før Scotland Bay (ca 30 min fra Power Boats) startet vi motoren for å slippe å krysse oss ut til åpent hav gjennom sundet. Der merket Laszlo at vi ikke hadde motorkraft. Vi har mistet propellen, sa Laszlo. Det betyr at båten må opp på land igjen og ny propell må skrus på. I helgen tas ikke båter ut av vannet og det innebærer at tidligste mulighet til å få fikset båten er om to dager. Laszlo snudde båten og satte kurs mot Chaguaramas, mens Emil gikk ned i motorrommet for å ta en titt. Der oppdaget han at motoren ikke gikk i gir. Han vippet den i gir og vi hadde motorkraft igjen. Krise avverget! Og propellen satt på. :) Igjen satt vi kurs mot Grenada.
Den første timen på åpen sjø en bølgete med 2-3 meter dønninger. Vi gjorde 7 knop og med den farten ville vi kunne være i Grenada morgenen etter kl. 05. Optimisme rådet ombord. Leon gikk først til sengs og var som vanlig i drømmeland kl. 19. Iselin fulgte tett etter og lå på dørken og kveilet seg rundt masten. Laszlo var nestemann ned og sett seg ut sjømannskøya som sin sengeplass for en liten stund. Båten krenget og gynget og ide han skulle over duken røk kroken som holdt den på plass. Han datt bakover og landet nesten oppå Iselin. Han fikk snublet seg over på sofaen i stedet.
Maria la seg til i cockpiten, mens Emil sto stødig bak roret. Utover natten rulerte vi på å styre og holde utkikk etter andre båter og annet, men Emil tok hovedvekten av natten. Han sov et par timer på morgenkvisten etter å ha sett soloppgangen sammen med Iselin. Maria og Iselin var på vakt da vi endelig så land ca kl. 06:30. Dessverre befant vi oss vest for Grenada med nordøstlig vind og østlig strøm. Laszlo kom opp og konstaterte at vi måtte seile godt forbi sørspissen av øya før vi kunne krysse over og forhåpentligvis treffe land. Det gikk ikke som håpet og vi endte opp med å seile frem og tilbake foran øya. Sakte, som i lange slake hårnålssvinger, kom vi oss noen få nautiske mil nærmere øya, men i dette tempoet ville vi holde på hele dagen og muligens også natten.
Leon var nå våken og ville ha mat og underholdning så Iselin og Emil måtte nedenunder for å passe på han. De kom opp igjen grønne i fjeset og helt ubrukelige som crew. Maria og Laszlo tok seg av seiling, manuvrering og babypass, mens Iselin stirret lengtende mot land og prøvde å komme på gode grunner til å sende ut maydaysignal, mens Emil sov på dørken. Stemningen om bord var på bånn. Vi var fanget ombord med målet i sikte uten å klare og komme seg dit. Når vi var 5 mil fra land bestemte far og sønn seg for at vi skulle prøve å kjøre med motor. Med store bølger og vind imot kan man bli fast på samme plass og bare trå vannet. Til vår store lettelse så vi at vi gjorde 3 knop! Et par timer senere kunne vi endelig senke skuldrene og konstatere at vi kom oss til Prickly Bay før det ble mørkt. 22 timer etter vi forlot Trinidad og fullstendig utslitt kastet vi endelig anker i Grenada.
Det er den tøffeste seilasen Laszlo har vært med på. Selv å krysse Atlanteren var greiere. Dette begir vi nok aldri oss ut på igjen, spesielt ikke med en liten baby. Nå skal vi slappe av noen dager her og lade batteriene.
Den første timen på åpen sjø en bølgete med 2-3 meter dønninger. Vi gjorde 7 knop og med den farten ville vi kunne være i Grenada morgenen etter kl. 05. Optimisme rådet ombord. Leon gikk først til sengs og var som vanlig i drømmeland kl. 19. Iselin fulgte tett etter og lå på dørken og kveilet seg rundt masten. Laszlo var nestemann ned og sett seg ut sjømannskøya som sin sengeplass for en liten stund. Båten krenget og gynget og ide han skulle over duken røk kroken som holdt den på plass. Han datt bakover og landet nesten oppå Iselin. Han fikk snublet seg over på sofaen i stedet.
Maria la seg til i cockpiten, mens Emil sto stødig bak roret. Utover natten rulerte vi på å styre og holde utkikk etter andre båter og annet, men Emil tok hovedvekten av natten. Han sov et par timer på morgenkvisten etter å ha sett soloppgangen sammen med Iselin. Maria og Iselin var på vakt da vi endelig så land ca kl. 06:30. Dessverre befant vi oss vest for Grenada med nordøstlig vind og østlig strøm. Laszlo kom opp og konstaterte at vi måtte seile godt forbi sørspissen av øya før vi kunne krysse over og forhåpentligvis treffe land. Det gikk ikke som håpet og vi endte opp med å seile frem og tilbake foran øya. Sakte, som i lange slake hårnålssvinger, kom vi oss noen få nautiske mil nærmere øya, men i dette tempoet ville vi holde på hele dagen og muligens også natten.
Leon var nå våken og ville ha mat og underholdning så Iselin og Emil måtte nedenunder for å passe på han. De kom opp igjen grønne i fjeset og helt ubrukelige som crew. Maria og Laszlo tok seg av seiling, manuvrering og babypass, mens Iselin stirret lengtende mot land og prøvde å komme på gode grunner til å sende ut maydaysignal, mens Emil sov på dørken. Stemningen om bord var på bånn. Vi var fanget ombord med målet i sikte uten å klare og komme seg dit. Når vi var 5 mil fra land bestemte far og sønn seg for at vi skulle prøve å kjøre med motor. Med store bølger og vind imot kan man bli fast på samme plass og bare trå vannet. Til vår store lettelse så vi at vi gjorde 3 knop! Et par timer senere kunne vi endelig senke skuldrene og konstatere at vi kom oss til Prickly Bay før det ble mørkt. 22 timer etter vi forlot Trinidad og fullstendig utslitt kastet vi endelig anker i Grenada.
Det er den tøffeste seilasen Laszlo har vært med på. Selv å krysse Atlanteren var greiere. Dette begir vi nok aldri oss ut på igjen, spesielt ikke med en liten baby. Nå skal vi slappe av noen dager her og lade batteriene.
Ja, å være sjøsyk er noe av det verste man kan oppleve. Noen ganger går det over når man har greid å spy, andre ganger er man så dårlig at man ikke kan ta ansvar for verken båt eller noen i mannskapet eller av passasjerene. Da vil man helst mot land omgående. Dere må bare passe på at ikke alle om bord blir sjøsyke samtidig, da kan det bli farlig.
SvarSlettJeg husker godt hvordan det var da vi seilte fra Polen til Sverige. Emil var 5 måneder gammel. Det tok 36 timer. Både Paps og Benjamin ble sjøsyke, da var det opptil Laszlo og meg å dele på vakt, passe Emil og ta oss av de syke. Vi var helt utslitte da vi kastet anker på militært område i Sverige. Derfra ble vi raskt jaget bort. Huff.
Kos dere på Grenada og kjemp ikke mot naturkreftene!