I Rodney Bay på St. Lucia la vi oss og ventet på storfint besøk. Emil strevde i tre dager med vannpumpen som hadde kapitulert. Nok en gang ville Emil sjekke inn på hotell og droppe hele seilturen. Gleden var derimot stor når pumpa endelig var oppe og pumpa igjen. Den trengte kun litt smøring og tlc (tender, love, care).
Endelig var dagen her hvor Iselin dro avgårde for å hente sin kjære pappa på flyplassen. Flyplassen ligger 1 1/2 kjøring fra Rodney Bay, helt på sørspissen av øya. Den faste taxisjåføren vår gav oss en liten guidet tur på vei tilbake, med stopp på bar og et svært lokalt bakeri som til og med hadde grovt brød. Han kjørte også igjennom Castries for å vise oss byen. Plutselig så vi en lysstolpe liggende midt i veibanen. En bil på motsatt side av midtrabatten hadde smelt inn i den og lå på siden med smadret front. Sjåføren krabber ut, mens far og datter ilet til. Roar sjekket bilen for flere passasjerer, mens Iselin slepet lyktestolpen ut av det ene feltet, så en av de to filene var kjørbar. Alt mens et 20talls menn sto og kikket nysgjerrig på. Da vi følte at det ikke var mer for oss å bidra med satt vi oss i taxien og kjørte videre til Rodney Bay.
Roar ble sjekket inn på båten og allerede dagen etter seilte vi over til Martinique. Seilasen fra Rodney Bay og over til St. Anne er på 22nm og det tok 4,5 timer. Det var en behagelig og fin tur, og det var svært behagelig å ha med et crewmedlem som virkelig gjorde en innsats både med seilingen og Leon.
Molly hadde sørget for at Roar hadde pakket med seg spanderbuksene og familien Huster Eng fikk et kjærkomment avbrekk fra bønner, ris og byssetjeneste i St. Anne.
St. Anne - Fort de France
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar