Etter noen sårt tiltrengte avslappende dager i Prickly Bay ville vi videre. Vi flyttet oss rundt odden til Ross Point, så neste etappe ikke skulle bli så lang. Vi gikk for motor et par timer og kastet anker. Fra relativt rolige Prickly Point var dette veldig bølgete. Dønningene slo inn fra siden og det ble svært lite søvn på mannskapet. Selv Leon hadde en urolig natt, da han til stadighet rullet ut av senga og over på Emils pute og hode. Iselin og Emil sto opp ved 03-tiden og gjorde like så greit forberedelser for neste dags etappe, mens de ventet på at solen også skulle stå opp.
Vi kom oss avgårde kl. 07 og tøffet opp vestkysten av Grenada i 3 knop og heiste seil like før nordspissen av øya. Vinden var nordøst - øst, som betyr at det ville være mulig å komme seg oppover de karibiske øyer med seil. Rådet vi hadde fått var å prøve og gå øst for småøyene Diamond Rock, the Two Sisters og Les Tantes. Vi var optimistiske og stemningen var god, men vi kom oss så vidt fremover. 1-2 knop var farten, men vi ville for alt i verden unngå samme problem som vi hadde ved kryssingen fra Trinidad til Grenada. Da kom vi for langt vest for Grenada og slet i mange timer med å komme oss inn til land. Nå ga vi alt for å komme langt nok øst til å bare kunne cruise inn til Carriacou. Sakte, sakte plasket vi oss rundt Les Tantes og håpet av båten skulle skyte fart mot målet nå som vi kunne endre kurs å få mer vind i seilene.
Klokken var nå 16:00 og mørket faller på kl. 18:30-19:00 her. Og da er det stummende bekmørkt. Farten var rundt 4 knop og vi innså nå at Carriacou var for langt unna til å rekke frem mens det enda var lyst. Skulle vi anker opp her ute ved småøyene, som også innebærer å miste mye av høyden vi hadde strevet så hardt for, eller skulle vi satse på at vi klarte å navigere oss trygt i havn i mørket. Vi gikk for det siste alternativet og fulgte opprinnelig plan.
Vi fikk med oss en fin solnedgang og mørket snek seg raskt på. Kl. 20 gikk vi rolig for motor inn mot Hillsborough på Carriacou. Vi hadde studert og stirret mangfoldig ganger på kartet og var på utkikk etter et gult blinkende lys. Klart og tydelig så vi det der fremme. Da var neste navigeringspunkt et grønt og et rødt lys. Vi stirret og stirret ut i mørket, men blant alle de andre lysene på land kunne vi ikke se de. Sakte kjørte vi nærmere land. Iselin var stresset og vridde og vrengte på kartet for å sikre at vi var på rett sted. Emil tok ut kursen på GPS'n, som vi igjen fant igjen på det kjære papirkartet vårt. (Tusen takk, Are! Det brukes flittig.) Langt der fremme skimtet vi endelig det svake grønne lyset. Maria styrte skuta rett mot det. Og like etter dukket også det røde opp. Hurra! Tre punkter å manuvrere etter!
Ettersom vi ikke har en fungerende dybdemåler måler vi dybden på gamlemåten; en snor med lodd og merket for hver meter. Sakte og rolig kom vi nærme nok land til at vi kunne begynne å lodde dybden. Iselin kastet lina. For dypt. Hun kastet igjen. Fortsatt for dypt. Lina fly ut i vannet enda en gang. Bingo! 6 meter. Emil ropte: Kast ankeret! Iselin løsnet låsen og anket plasket i vannet og kjettingen føyk ut. Etter at vi hadde sluppet ut 20 m kjetting følte vi oss sikre på at det var nok tyngde der ute. Så gjensto siste sjekk, dragger vi? Det var kun en annen seilbåt i havnen, som lå litt lenger inn, så dersom vi dragget ville vi bare drevet ut mot havet igjen. Ankret satt på første forsøk så da kunne endelig den myndige delen av mannskapet jekke en øl og senke skuldrene. Det var første gang for alle tre at vi navigerte etter lys i mørket og vi klarte det! Overfarten endte opp med å ta 13 timer og dobbelt så lenge som antatt, men vi klarte det. Mestring! :)
Bra gjort å gå inn i havn i mørket uten radar og kun med lodding av dybden. Det hadde jeg vel aldri tort å gjøre. Flott :-)
SvarSlett