Da var det klart for et nytt land - Vietnam. Ingen av oss har vært her før og vi var spente på hva som ventet oss. Den 18. mars reiste vi fra Bangkok til Ho Chi Minh-byen. Vi hadde bestilt reise med VietJet, og flyet skulle gå litt før klokken ett på ettermiddagen. Vi syntes at vi hadde ganske god tid da vi ankom flyplassen ca. to timer før avgang, men i bagasjeskranken mente de at vi hadde tatt med for mye bagasje. Vi forklarte dem at den ene bagen inneholdt barnevognen, og henviste til det som sto på nettsidene til VietJet om gratis barnevogn. Etter en del tungvint overtaling fikk vi med oss all bagasjen uten ekstra kostnader.
Deretter måtte vi gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. I passkontrollen hadde vi ikke utreisesjemaet som vi skulle levere, og følgelig måtte vi da fylle ut dette for hele familien. Dette bidro ikke til heve passmannens humør, og han virket ikke spesielt blid på oss. Da dette var gjort var det bare tida og veien. Vi rakk akkurat å raske med oss fire smurte croissanter og løpe til gaten.
Fremme på flyplassen i Ho Chi Minh-byen (Saigon) tok vi ut penger og fant en taxi. Etter en del pruting ble vi enige om 220.000 dong. Fremme ved hotellet kunne ikke sjåføren veksle. Jeg ga sjåføren 200.000 og ba mannen fra hotellet som skulle hjelpe oss med bagasjen om å gi sjåføren ytterlige 20.000. Han endte opp med å gi sjåføren 220.000, og før jeg rakk å spørre om hvor mye han hadde gitt hadde sjåføren satt seg i taxien og kjørt. Jeg syntes det var rart at vietnamesere lurte hverandre på den måten, men det viste seg at mannen fra hotellet var japaner. Vi spurte ham hvorfor han hadde flyttet til Vietnam. Han forklarte at han opplevde Japan som veldig strengt regulert. «I Vietnam er det ingen regler,» mente han. Da er det også fort gjort å bli lurt, tenkte vi.
På River View Apartment & Hotel bodde vi i en ny og fin leilighet med to soverom, bad og kjøkken, men noe særlig til elveutsikt hadde vi ikke. Til Leons store glede hadde vi i stedet utsikt over en byggeplass. Det ene soverommet som Leon og Iselin sov på hadde ikke vindu, men en lufteluke. På andre siden av lufteluka viste det seg at naboens bad var. Hver eneste natt mellom kl 03 og 05 badet han, mens han så på vietnamesisk tv. Godt vi har med ørepropper på tur.
Ho Chi Minh-byen er er travel og trafikkert by med scootere susende overalt. Og med overalt er det overalt - i veibanen, på fortau, i parker, i smale bakgater. Så i stedet for å gå rundt på egenhånd med en unge på magen og en på nakken bestemte vi oss for å dra på sykkeltur. Og det med typen sykler hvor man blir syklet rundt av en sjåfør.
På det første stoppet så vi Norte-Dame-kirken med seks klokker, hvorav den største veier over 9 tonn. Rett ved ligger det gamle, flotte posthuset, som fortsatt er et posthus. Bygningen er utsmykket med ansiktene av kjente naturfagsfolk blant annet Newton og Volta.
Etter å ha bivånet Notre-Dame-katedralen og posthuset, gikk turen videre til plassen der Thích Quảng Đức brente seg til døde den 11. juni 1963. Hendelsen fant sted under en demonstrasjon mot de Sør-Vietnamesiske myndighetenes forfølgese av buddhister. I dag er det en statue av munken og informasjon om hendelsen i en liten park i nærheten av der det skjedde. For mer informasjon kan man f.eks. lese artikkelen på wikipedia.
Vi hadde et litt lengre stopp på Krigsminnemuseet. Her står det utstilt flere rester fra Amerikakrigen, som Vietnamkrigen kalles i Vietnam. Det er mange sterke inntrykk man blir møtt med her, og det er best å ta seg god tid for å klare å ta inn over seg det hele. Vi var her alt for kort.
Byen er kjent for sin gode gatemat og til lunsj ble vi tatt med på en lokal sjappe, hvor vi fikk servert en nydelig nudelsuppe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar