1. mars fikk vi besøk av Emils mor. Hun skulle være sammen med oss frem til 18. mars. Vi hadde planlagt å oppholde oss på Koh Chang i hele 13 netter. Dette var det lengste oppholdet vi hadde hatt på ett sted. Etter en nøye studie av nettstedet iamkohchang, hadde vi falt ned på at vi ønsket å bo ved Kai Bae-stranden. Vi hadde forstått det slik at området var det beste familierettede stedet, befolket med nok restauranter og overnattingssteder for at vi skulle komme oss gjennom nesten to uker på samme sted.
Iselin fant et overnattingssted på Booking som så innbydende ut, Garden Resort. Her kunne vi få en hytte med to soverom, stue og bad til en rimelig pris. To soverom sier seg kanskje selv når svigermor kommer på besøk, men vi har erfart at når man reiser med to barn blir søvnen mye bedre hvis én voksen og ett barn kan sove på samme rom. Ellie spiser fortsatt om natten, men ved at Emil og Ellie sover på rom sammen har vi klart å redusere måltidet til kun én gang per natt. Iselin blir en mye bedre mor av å få sove noen timer sammenhengende før og etter nattammingen.
Garden Resort ligger ikke ved stranden, men det har et saltvannsbasseng. Her kunne vi bade døgnet rundt, og vi benyttet oss av muligheten så mye vi kunne. Men nattbading ble det ikke så mye av.
Vi var på Kai Bae-stranden ved én anledning. Det var en smal strand med noen strandhytter trukket litt inn mellom trær og palmer, men det var lite skygge å oppdrive. Dessuten var det ganske trangt om plassen, så vi holdt oss ved svømmebassenget fremfor å dra på stranden.
Koh Chang tilbyr mange ulike aktiviteter, men det er en stor øy så man må bruke en del tid på transport. Vi benyttet oss av songtaewene som kjørte rundt mellom de mest populære stedene, til å forflytte oss rundt på øya med. Songtaewene kjører i hovedsak på vestsiden av øya, fra Bangbao i sør til White Sand Beach i nord. Minimumsprisen er 60 baht per person og maks er 100. Leon begynte ganske fort å bli lei av å være ved bassenget der vi bodde, så én dag tok vi en songtaew til KC Archery for 50 baht per pers. Der ville vi prøve å skyte med pil og bue. Emil og Leon fikk hver sin bue, mens Ellie, Iselin og Kaja var publikum. Leon mistet fort interessen, men fant et par englevinger som han straks tok på seg før han pilte bort til lekestativet. Emil viste seg å være en skikkelig Wilhelm Tell og plasserte til å begynne med pil etter pil i midten av blinken. Men utholdenheten rakk ikke langt og etter 20 minutter fløy pilene i hytt og gevær. Med såre fingertupper innså han at det holdt for denne gang, og vi dro videre til Khlong Phlu-fossen.
Fossen ligger i Mu Ko Chang nasjonalpark, og for å komme inn må turistene betale 200 baht. Vi syntes ikke det var noen upris dersom pengene faktisk går til å beskytte området. Fra inngangen var det ca. en kilometer til fossen på en lettere kupert sti uten nevneverdig stigning. Leon gikk selv hele veien, og vi brukte rundt en halv time på turen. Vi møtte flere andre på veien, så stedet var tydeligvis populært.
Omtrent halvveis til fossen kommer man til en liten dam. Der bor det en skilpadde og masse fisk. Vi var så heldige å se skilpadden på nært hold fordi den kom svømmende bort under vannskorpen mens vi sto ved bredden og studerte fiskene som svømte rundt.
Da vi omsider nådde opp til bassenget like før fossen, var det deilig å skifte til badetøy og senke kroppen ned i det forfriskende vannet. Ellie syntes det var litt for kaldt, men hun koste seg i en liten bekk som rant ned fra bassenget. Leon syntes det var ubehagelig med de nysgjerrige fiskene som vannet var tjukt som fiskesuppe av. Etter hvert gav han seg allikevel hen til følelsen av å bade ute i naturen. Noen av de lokale barna hoppet fra kanten på fjellet, og Leon ville også prøve. Badevaktene(!) som passet på, sa han ikke fikk lov, men da Emil tok ham på ryggen var det allikevel greit. De hoppet sammen ut i vannet, og Leon fikk applaus fra de lokale guttene.
Fossen renner ikke direkte ut i bassenget hvor man bader, men via et smalt og avlangt basseng like ovenfor. Fjellet er så bratt rundt dette bassenget at det er vanskelig å komme seg opp igjen hvis man hopper uti. Derfor er det ikke lov til å bade her. Fra det lille bassenget renner vannet ned en smal, liten foss til det større bassenget hvor det kan bades. Ved den lille fossen henger det fullt av edderkoppnett, så det fristet ikke å svømme bort til den.
Den neste utflukten gikk til Bangbao som ligger på sørsiden av Koh Chang. Dette var tidligere en fiskerlandsby, men er nå mer en turistattraksjon. Det er også herfra turene til øyene Ko Rang og Ko Mak, sør for Koh Chang, går. Den interessante delen av Bangbao er selve bryggen som strekker seg noen hundre meter fra land, og ut til et fyr. Den første delen er under tak med hus som står på stolper, på hver side. Husene huser blant annet restauranter, butikker og overnattingssteder. Siste del er en vanlig brygge hvor det ligger båter fortøyd. Ute i bukten ligger vrak av gamle fiskebåter.
Iseiln hadde funnet ut at det var en klatrepark på Koh Chang som heter Tree Top Adventure. Minimumshøyden for å slippe til var 140 cm, men vi tenkte at det kunne være fint for Iselin og Emil å gjøre noe alene også, sånn til avveksling. Inngangen til parken lå like i nærheten av en liten strand som deles av baren Lisca Beach og Mercure Koh Chang Hideaway. I denne parken er det ikke frislipp, men snarere gruppeturer ved faste tidspunkter. Iselin, Leon, Ellie og Kaja installerte seg på stranden, mens Emil bega seg ut på tretoppeventyr.
Gruppen til Emil, som besto av totalt åtte personer, fikk først en rask opplæring i bruk av sikkerhetsutstyret. Deretter fikk de prøve seg på løypa som besto av to deler. Den første besto av ulike hindere som måtte overvinnes for å komme fra tre til tre. Hindrene var av typen hengebroer, balanseliner, stokker som hang etter tau og en sykkel som hang ned fra en taubane. Den andre delen var en rekke lange taubaner. Det er en fin opplevelse å suse mellom digre trær i jungelen, men myggspray er viktig for ikke samtidig å bli spist opp av mygg. Da Emil var kommet seg gjennom begge løypene, hadde Ellie sovnet. Dermed kunne Iselin få prøve seg på samme eventyret.
Ved inngangen av parken hadde vi lagt merke til en mindre løype, og oppe ved billettluken så vi at det var to merker på høydemåleren - ett for 140 cm og ett for 100 cm! Vi forhørte oss om dette, og det viste seg at høydekravet for den lille løypen var 100 cm. Den var nettopp blitt åpnet, og det sto ingenting om den på nettsiden deres. Leon, som er akkurat en meter høy, fikk dermed også muligheten til å prøve seg på et eventyr - riktignok ikke i tretoppene.
Helt på tampen av oppholdet bestemte vi oss for at vi skulle dra på en rundtur på øya med en tysker som bor like i nærheten av Garden Resort. Turen gikk til flere kriker og kroker på øya. Det ble mye bilkjøring, men vi fikk oss en halvtimes spasertur i mangrovene. Her er det laget en gangvei, men vedlikehodet er svært dårlig. Det var uansett en fin tur i vakre omgivelser. I tillegg fikk vi høre mange røverhistorier om turister som glemmer at Koh Chang er et naturreservat og legger i vei på mopedtur på jakt etter hemmelige strender. Så snart de forlater hovedveiene, står parkvokterne klare med sviende bøter. Andre historier gikk ut på folk som dro på vandring i skogen og ikke fant veien ut igjen. Da ble det leteaksjon, og av og til kom folk aldri til rette igjen.
Siste dagen dro vi av gårde for å padle kayakk på Khlong Phrao. Iselin og Leon padlet innover elva, mens Emil og Ellie ventet på restauranten hvor vi hadde leid kayakken. Da Iselin og Leon var tilbake tok vi en tur på stranden som lå andre siden av elven for restauranten. Det var en fin strand, men vi ble bitt av sandfluer.
