tirsdag 8. mai 2018

Ho Chi Minh-byen

Da var det klart for et nytt land - Vietnam. Ingen av oss har vært her før og vi var spente på hva som ventet oss. Den 18. mars reiste vi fra Bangkok til Ho Chi Minh-byen. Vi hadde bestilt reise med VietJet, og flyet skulle gå litt før klokken ett på ettermiddagen. Vi syntes at vi hadde ganske god tid da vi ankom flyplassen ca. to timer før avgang, men i bagasjeskranken mente de at vi hadde tatt med for mye bagasje. Vi forklarte dem at den ene bagen inneholdt barnevognen, og henviste til det som sto på nettsidene til VietJet om gratis barnevogn. Etter en del tungvint overtaling fikk vi med oss all bagasjen uten ekstra kostnader.

Deretter måtte vi gjennom sikkerhetskontroll og passkontroll. I passkontrollen hadde vi ikke utreisesjemaet som vi skulle levere, og følgelig måtte vi da fylle ut dette for hele familien. Dette bidro ikke til heve passmannens humør, og han virket ikke spesielt blid på oss. Da dette var gjort var det bare tida og veien. Vi rakk akkurat å raske med oss fire smurte croissanter og løpe til gaten.

Fremme på flyplassen i Ho Chi Minh-byen (Saigon) tok vi ut penger og fant en taxi. Etter en del pruting ble vi enige om 220.000 dong. Fremme ved hotellet kunne ikke sjåføren veksle. Jeg ga sjåføren 200.000 og ba mannen fra hotellet som skulle hjelpe oss med bagasjen om å gi sjåføren ytterlige 20.000. Han endte opp med å gi sjåføren 220.000, og før jeg rakk å spørre om hvor mye han hadde gitt hadde sjåføren satt seg i taxien og kjørt. Jeg syntes det var rart at vietnamesere lurte hverandre på den måten, men det viste seg at mannen fra hotellet var japaner. Vi spurte ham hvorfor han hadde flyttet til Vietnam. Han forklarte at han opplevde Japan som veldig strengt regulert. «I Vietnam er det ingen regler,» mente han. Da er det også fort gjort å bli lurt, tenkte vi.

På River View Apartment & Hotel bodde vi i en ny og fin leilighet med to soverom, bad og kjøkken, men noe særlig til elveutsikt hadde vi ikke. Til Leons store glede hadde vi i stedet utsikt over en byggeplass. Det ene soverommet som Leon og Iselin sov på hadde ikke vindu, men en lufteluke. På andre siden av lufteluka viste det seg at naboens bad var. Hver eneste natt mellom kl 03 og 05 badet han, mens han så på vietnamesisk tv. Godt vi har med ørepropper på tur.

Ho Chi Minh-byen er er travel og trafikkert by med scootere susende overalt. Og med overalt er det overalt - i veibanen, på fortau, i parker, i smale bakgater. Så i stedet for å gå rundt på egenhånd med en unge på magen og en på nakken bestemte vi oss for å dra på sykkeltur. Og det med typen sykler hvor man blir syklet rundt av en sjåfør.

På det første stoppet så vi Norte-Dame-kirken med seks klokker, hvorav den største veier over 9 tonn. Rett ved ligger det gamle, flotte posthuset, som fortsatt er et posthus. Bygningen er utsmykket med ansiktene av kjente naturfagsfolk blant annet Newton og Volta.

Etter å ha bivånet Notre-Dame-katedralen og posthuset, gikk turen videre til plassen der Thích Quảng Đức brente seg til døde den 11. juni 1963. Hendelsen fant sted under en demonstrasjon mot de Sør-Vietnamesiske myndighetenes forfølgese av buddhister. I dag er det en statue av munken og informasjon om hendelsen i en liten park i nærheten av der det skjedde. For mer informasjon kan man f.eks. lese artikkelen på wikipedia.

Vi hadde et litt lengre stopp på Krigsminnemuseet. Her står det utstilt flere rester fra Amerikakrigen, som Vietnamkrigen kalles i Vietnam. Det er mange sterke inntrykk man blir møtt med her, og det er best å ta seg god tid for å klare å ta inn over seg det hele. Vi var her alt for kort.

Byen er kjent for sin gode gatemat og til lunsj ble vi tatt med på en lokal sjappe, hvor vi fikk servert en nydelig nudelsuppe.

Koh Chang

1. mars fikk vi besøk av Emils mor. Hun skulle være sammen med oss frem til 18. mars. Vi hadde planlagt å oppholde oss på Koh Chang i hele 13 netter. Dette var det lengste oppholdet vi hadde hatt på ett sted. Etter en nøye studie av nettstedet iamkohchang, hadde vi falt ned på at vi ønsket å bo ved Kai Bae-stranden. Vi hadde forstått det slik at området var det beste familierettede stedet, befolket med nok restauranter og overnattingssteder for at vi skulle komme oss gjennom nesten to uker på samme sted.

Iselin fant et overnattingssted på Booking som så innbydende ut, Garden Resort. Her kunne vi få en hytte med to soverom, stue og bad til en rimelig pris. To soverom sier seg kanskje selv når svigermor kommer på besøk, men vi har erfart at når man reiser med to barn blir søvnen mye bedre hvis én voksen og ett barn kan sove på samme rom. Ellie spiser fortsatt om natten, men ved at Emil og Ellie sover på rom sammen har vi klart å redusere måltidet til kun én gang per natt. Iselin blir en mye bedre mor av å få sove noen timer sammenhengende før og etter nattammingen.

Garden Resort ligger ikke ved stranden, men det har et saltvannsbasseng. Her kunne vi bade døgnet rundt, og vi benyttet oss av muligheten så mye vi kunne. Men nattbading ble det ikke så mye av.

Vi var på Kai Bae-stranden ved én anledning. Det var en smal strand med noen strandhytter trukket litt inn mellom trær og palmer, men det var lite skygge å oppdrive. Dessuten var det ganske trangt om plassen, så vi holdt oss ved svømmebassenget fremfor å dra på stranden.

Koh Chang tilbyr mange ulike aktiviteter, men det er en stor øy så man må bruke en del tid på transport. Vi benyttet oss av songtaewene som kjørte rundt mellom de mest populære stedene, til å forflytte oss rundt på øya med. Songtaewene kjører i hovedsak på vestsiden av øya, fra Bangbao i sør til White Sand Beach i nord. Minimumsprisen er 60 baht per person og maks er 100. Leon begynte ganske fort å bli lei av å være ved bassenget der vi bodde, så én dag tok vi en songtaew til KC Archery for 50 baht per pers. Der ville vi prøve å skyte med pil og bue. Emil og Leon fikk hver sin bue, mens Ellie, Iselin og Kaja var publikum. Leon mistet fort interessen, men fant et par englevinger som han straks tok på seg før han pilte bort til lekestativet. Emil viste seg å være en skikkelig Wilhelm Tell og plasserte til å begynne med pil etter pil i midten av blinken. Men utholdenheten rakk ikke langt og etter 20 minutter fløy pilene i hytt og gevær. Med såre fingertupper innså han at det holdt for denne gang, og vi dro videre til Khlong Phlu-fossen.

Fossen ligger i Mu Ko Chang nasjonalpark, og for å komme inn må turistene betale 200 baht. Vi syntes ikke det var noen upris dersom pengene faktisk går til å beskytte området. Fra inngangen var det ca. en kilometer til fossen på en lettere kupert sti uten nevneverdig stigning. Leon gikk selv hele veien, og vi brukte rundt en halv time på turen. Vi møtte flere andre på veien, så stedet var tydeligvis populært.

Omtrent halvveis til fossen kommer man til en liten dam. Der bor det en skilpadde og masse fisk. Vi var så heldige å se skilpadden på nært hold fordi den kom svømmende bort under vannskorpen mens vi sto ved bredden og studerte fiskene som svømte rundt.

Da vi omsider nådde opp til bassenget like før fossen, var det deilig å skifte til badetøy og senke kroppen ned i det forfriskende vannet. Ellie syntes det var litt for kaldt, men hun koste seg i en liten bekk som rant ned fra bassenget. Leon syntes det var ubehagelig med de nysgjerrige fiskene som vannet var tjukt som fiskesuppe av. Etter hvert gav han seg allikevel hen til følelsen av å bade ute i naturen. Noen av de lokale barna hoppet fra kanten på fjellet, og Leon ville også prøve. Badevaktene(!) som passet på, sa han ikke fikk lov, men da Emil tok ham på ryggen var det allikevel greit. De hoppet sammen ut i vannet, og Leon fikk applaus fra de lokale guttene.

Fossen renner ikke direkte ut i bassenget hvor man bader, men via et smalt og avlangt basseng like ovenfor. Fjellet er så bratt rundt dette bassenget at det er vanskelig å komme seg opp igjen hvis man hopper uti. Derfor er det ikke lov til å bade her. Fra det lille bassenget renner vannet ned en smal, liten foss til det større bassenget hvor det kan bades. Ved den lille fossen henger det fullt av edderkoppnett, så det fristet ikke å svømme bort til den.

Den neste utflukten gikk til Bangbao som ligger på sørsiden av Koh Chang. Dette var tidligere en fiskerlandsby, men er nå mer en turistattraksjon. Det er også herfra turene til øyene Ko Rang og Ko Mak, sør for Koh Chang, går. Den interessante delen av Bangbao er selve bryggen som strekker seg noen hundre meter fra land, og ut til et fyr. Den første delen er under tak med hus som står på stolper, på hver side. Husene huser blant annet restauranter, butikker og overnattingssteder. Siste del er en vanlig brygge hvor det ligger båter fortøyd. Ute i bukten ligger vrak av gamle fiskebåter.

Iseiln hadde funnet ut at det var en klatrepark på Koh Chang som heter Tree Top Adventure. Minimumshøyden for å slippe til var 140 cm, men vi tenkte at det kunne være fint for Iselin og Emil å gjøre noe alene også, sånn til avveksling. Inngangen til parken lå like i nærheten av en liten strand som deles av baren Lisca Beach og Mercure Koh Chang Hideaway. I denne parken er det ikke frislipp, men snarere gruppeturer ved faste tidspunkter. Iselin, Leon, Ellie og Kaja installerte seg på stranden, mens Emil bega seg ut på tretoppeventyr.

Gruppen til Emil, som besto av totalt åtte personer, fikk først en rask opplæring i bruk av sikkerhetsutstyret. Deretter fikk de prøve seg på løypa som besto av to deler. Den første besto av ulike hindere som måtte overvinnes for å komme fra tre til tre. Hindrene var av typen hengebroer, balanseliner, stokker som hang etter tau og en sykkel som hang ned fra en taubane. Den andre delen var en rekke lange taubaner. Det er en fin opplevelse å suse mellom digre trær i jungelen, men myggspray er viktig for ikke samtidig å bli spist opp av mygg. Da Emil var kommet seg gjennom begge løypene, hadde Ellie sovnet. Dermed kunne Iselin få prøve seg på samme eventyret.

Ved inngangen av parken hadde vi lagt merke til en mindre løype, og oppe ved billettluken så vi at det var to merker på høydemåleren - ett for 140 cm og ett for 100 cm! Vi forhørte oss om dette, og det viste seg at høydekravet for den lille løypen var 100 cm. Den var nettopp blitt åpnet, og det sto ingenting om den på nettsiden deres. Leon, som er akkurat en meter høy, fikk dermed også muligheten til å prøve seg på et eventyr - riktignok ikke i tretoppene.

Helt på tampen av oppholdet bestemte vi oss for at vi skulle dra på en rundtur på øya med en tysker som bor like i nærheten av Garden Resort. Turen gikk til flere kriker og kroker på øya. Det ble mye bilkjøring, men vi fikk oss en halvtimes spasertur i mangrovene. Her er det laget en gangvei, men vedlikehodet er svært dårlig. Det var uansett en fin tur i vakre omgivelser. I tillegg fikk vi høre mange røverhistorier om turister som glemmer at Koh Chang er et naturreservat og legger i vei på mopedtur på jakt etter hemmelige strender. Så snart de forlater hovedveiene, står parkvokterne klare med sviende bøter. Andre historier gikk ut på folk som dro på vandring i skogen og ikke fant veien ut igjen. Da ble det leteaksjon, og av og til kom folk aldri til rette igjen.

Siste dagen dro vi av gårde for å padle kayakk på Khlong Phrao. Iselin og Leon padlet innover elva, mens Emil og Ellie ventet på restauranten hvor vi hadde leid kayakken. Da Iselin og Leon var tilbake tok vi en tur på stranden som lå andre siden av elven for restauranten. Det var en fin strand, men vi ble bitt av sandfluer.

fredag 4. mai 2018

Koh Lanta

Fra Koh Jum tok vi langhalebåt og ferje. Ferjen var ganske trang og smekkfull av folk. Det var to dekk inne i båten hvor man kunne sitte. Vi valgte å holde oss på det øvre. Der var det i det minste noen vinduer å krype ut av, dersom det skulle skje en ulykke. Vi har med egne vester til barna og det er vi glade for på båtturer som denne.

Thailand er jevnt over veldig turistvennlig og velorganisert. Under fergeturen sørget billettøren for transport videre fra ferjen til hoteller. Folk som skal samme sted settes i samme bil. Da vi etter ca. to timer nærmet oss målet, var det første vi så under innseilingen to digre skilt hvor det sto: "SNUS". Velkommen til Lille-Sverige.

Ved ankomst er det som regel Emil som har oppgaven med å lempe all bagasjen hit og dit. Han er jo tross alt den sterkeste av oss. Iselin tar begge ungene og finner en skyggefull og stille krok. All bagasjen var stablet mer eller mindre oppå hverandre på akterdekket. Vi hadde noen løse gjenstander som vi hadde puttet i badebaljen vi hadde kjøpt til Ellie. Etter å ha rasket sammen bagasjen, lempet den oppå taket til en songtaew, og fått den av igjen ved hotellet, oppdaget vi at det hadde sneket seg med et lite tøynett oppi badebalja. I nettet lå det snorkel, maske, sarong og en dunk med veldig god hvitvin! Hurra for oss, men uff så leit for de som sannsynligvis skuffede og slukørede kom frem til sitt hotell uten dette nettet. Med en kartong med hvitvin kunne Emil og Iselin kose seg med et nydelig glass hver kveld under hele oppholdet.

Vi bodde rett ved stranden Klong Dao, på Sunset Villa. Begyggelsen er kun én etasje, og rommene ligger i to rekker vendt mot hverandre og på tvers av stranden. Mellom stranden og de første rommene, ligger restauranten So Good. Rommene er ganske nybygde, visstnok bare ett år gamle. Leon syntes det var veldig stas å sove i overkøya. Selv om rommet vårt lå rett bak baren og kjøkkenet, så var det stille og rolig på kvelds- og nattetid.

Det er veldig mange svenske både turister og fastboende på øya, og hovedgrunnen til at vi dro innom denne øya var den svenske barneklubben. Ettersom vi skal være borte så lenge, tenkte vi det ville være fint for Leon å leke med andre barn på samme alder som snakker noenlunde samme språk, en liten periode. Barneklubben Sanuk holder til på naboresorten, Southern Lanta resort. Leon deltok tre timer hver morgen i fem hverdager. Gruppen var på åtte barn og to voksne. De hadde morgensamling hvor de lærte litt thai og ellers lekte for det meste i et lekerom, hvor de hadde mange nye spennende leker.

Koh Lanta er vel ikke vår favorittøy i Thailand. Det er en travel øy, med masse bil- og mopedtrafikk, barer, restauranter og butikker. Det er en ganske stor øy og for å komme seg rundt trenger man bil eller moped. Trafikken er helt galematias - forbikjøringer skjer på begge sider og bruk av blinklys er mer eller mindre fraværende. Vi tok allikevel motet til oss og leide bil under hele oppholdet av eieren av Sunset Villa. En av kjøreturene gikk til gamlebyen på Koh Lanta. Det er en hyggelig gate med hus på påler over vannet. Det er også derfra de fleste båtturer ut til de omkringliggende øyene går fra.

Vi dro på båttur fra gamlebyen noen dager senere. Da snorklet vi og tittet på fiskene. Vi stoppet ved Koh Ngai Paradise resort. Det er et veldig hyggelig sted med en fin strand, men dessverre var det stikkedyr/sjømaur i vannet. Badingen ble derfor en heller kort affære.

Det flotteste på turen var en delvis undersjøisk grotte som førte gjennom fjellet og inn til en strand. Svømmeturen er på ca. 80 meter. Når det er høyvann står inngangen til grotten under vann, men når det er lavvann kan man svømme gjennom hele grotten uten å måtte dykke. Det sies at pirater mellomlagret fangsten fra plyndringene sine inne ved stranden. Denne historien fascinerte Leon, da han er veldig opptatt av pirater, sjørøverskuter og Kaptein Sabeltann om dagen.

Inngangen til grotten er ikke lett å få øye på.

Vi syntes svømmeturen gjennom grotten, som gjør en sving på midten, slik at det er helt mørkt inni på et tidspunkt, var en spennende opplevelse. Spesielt Leon var ganske spent og gira. Emil, Iselin og Leon svømte med redningsvest, mens Ellie svømte i baderingen sin. Hun syntes det ble litt skummelt da det halvveis ble helt bekmørkt, men med én gang vi kom rundt svingen og hun så utgangen og lys, så var hun ivrig igjen.

Langhalebåter er ikke akkurat stillegående fartøy. Det dunker og slår fra motoren så hjemreisen ble relativt slitsom. I alle fall for Emil som holdt seg våken hele turen. Han følte seg halvt døv da vi var tilbake igjen.

Vi fikk tips om at Rattana Resort and Waterpark var et morsomt sted å besøke med barn. Det ligger på den norlige delen av Koh Lanta, som forbindes med Koh Lanta med bro. Det var en kjapp 10 minutters kjøretur fra resorten vår. Rattana Waterpark ligger midt i ingenmannsland og vannparken består av flere oppblåsbare basseng og vannsklier. Leon syntes det var kjempegøy der. Ellie var litt for liten til å ha så mye glede av fasilitetene. Hun badet litt, men sov mesteparten av oppholdet i skyggen. Anlegget virket rent og velholdt og vi hadde til tider hele anlegget for oss selv. Det er vel mye på grunn av beliggenheten, vil vi tro.

Ved inngangen til parken var det to store statuer. Det var til Leons store glede Spiderman og Hulken. I de påfølgende dagene maste Leon om å få dra tilbake til Rattana. Prinsen befalte, og vi dro tilbake.

De kulinariske erfaringene vi har gjort så langt på reisen har ikke vært verdt å skrive hjem om. Men på Koh Lanta fant vi et unntak - Kunda vegetarrestaurant. Det er et veldig hyggelig sted, trukket tilbake fra den trafikkerte og støyende veien. Restauranten er innredet nesten som en grønn oase, og maten er nydelig! Anbefales på det varmeste.

Ved to anledninger dro vi til Phra Ae-stranden eller Long Beach. Vi endte begge gangene opp med å slå oss ned ved Lym's Bar & Restaurant. Der var det flere trær som ga skygge og feste for å henge opp hengekøyen samt små bambuspaviljonger hvor man kunne ligge og slappe av. Menyen var også god her.