I Rodney Bay på St. Lucia la vi oss og ventet på storfint besøk. Emil strevde i tre dager med vannpumpen som hadde kapitulert. Nok en gang ville Emil sjekke inn på hotell og droppe hele seilturen. Gleden var derimot stor når pumpa endelig var oppe og pumpa igjen. Den trengte kun litt smøring og tlc (tender, love, care).
Endelig var dagen her hvor Iselin dro avgårde for å hente sin kjære pappa på flyplassen. Flyplassen ligger 1 1/2 kjøring fra Rodney Bay, helt på sørspissen av øya. Den faste taxisjåføren vår gav oss en liten guidet tur på vei tilbake, med stopp på bar og et svært lokalt bakeri som til og med hadde grovt brød. Han kjørte også igjennom Castries for å vise oss byen. Plutselig så vi en lysstolpe liggende midt i veibanen. En bil på motsatt side av midtrabatten hadde smelt inn i den og lå på siden med smadret front. Sjåføren krabber ut, mens far og datter ilet til. Roar sjekket bilen for flere passasjerer, mens Iselin slepet lyktestolpen ut av det ene feltet, så en av de to filene var kjørbar. Alt mens et 20talls menn sto og kikket nysgjerrig på. Da vi følte at det ikke var mer for oss å bidra med satt vi oss i taxien og kjørte videre til Rodney Bay.
Roar ble sjekket inn på båten og allerede dagen etter seilte vi over til Martinique. Seilasen fra Rodney Bay og over til St. Anne er på 22nm og det tok 4,5 timer. Det var en behagelig og fin tur, og det var svært behagelig å ha med et crewmedlem som virkelig gjorde en innsats både med seilingen og Leon.
Molly hadde sørget for at Roar hadde pakket med seg spanderbuksene og familien Huster Eng fikk et kjærkomment avbrekk fra bønner, ris og byssetjeneste i St. Anne.
St. Anne - Fort de France
mandag 4. mai 2015
Bequia - St. Lucia
Dagen var kommet til en seilas Iselin lenge hadde grudd seg til. Det er den neste lengste etappen på turen på 71 nm. Vi var forberet på en tøff seilas, ettersom vindene nord for St. Vincent kan være røffe.
Vi seilet fra Bequia ved 6-tiden. Det var helt vindstille, så ankret føyk opp som i en drøm. I en vakker soloppgang heiste vi seil og satte kursen over Bequiakanalen mot St. Vincent, som var godt synlig der i det fjerne. Langs med vestkysten av St. Vincent kjørte vi delvis med motor og seil. Ellers gav vinden oss god fart og vi var fremme i Rodney Bay på 12,5 timer med snittfart på 5,6 knop. Dette var da ingenting å grue seg for.
På St. Lucia møtte vi en svensk båt som hadde brukt 30 timer fra St. Vincent til Rodney Bay på St. Lucia, så det er ikke nødvendigvis en enkel etappe.
Vi seilet fra Bequia ved 6-tiden. Det var helt vindstille, så ankret føyk opp som i en drøm. I en vakker soloppgang heiste vi seil og satte kursen over Bequiakanalen mot St. Vincent, som var godt synlig der i det fjerne. Langs med vestkysten av St. Vincent kjørte vi delvis med motor og seil. Ellers gav vinden oss god fart og vi var fremme i Rodney Bay på 12,5 timer med snittfart på 5,6 knop. Dette var da ingenting å grue seg for.
På St. Lucia møtte vi en svensk båt som hadde brukt 30 timer fra St. Vincent til Rodney Bay på St. Lucia, så det er ikke nødvendigvis en enkel etappe.
Tobago Keys - Bequia
Fra Tobago Keys gikk ferden videre til Bequia. Turen startet med mye frustrasjon for Emil sin del, når fallene surret seg fast rundt salingshornene, men ble en veldig fin seilas med fin vind og god fart.
Port Elisabeth på Bequia er en hyggelig havn med fine strender og en lang strandpromenade langs med hele vannkanten. Der ligger det caféer og restauranter på rad og rekke. Det var mange båter i bukta når vi ankom, men den er ganske stor så ankringen gikk enkelt for seg. Iselin var som vanlig litt stresset på grunn av den manglende dybdemåleren.
Branntilløp
En morgen da vi skulle spise frokost satt Emil oppe i cockpiten, men s Iselin forberedte mat nede i båten. Da sa Emil: "hva er det som lukter så rart? Det lukter brent". Iselin var enig og mente det luktet brent plastikk. Emil sa forundret: "Driver de å brenner søppel her altså? Forpester lukten for andre? Jævla u-land!" Brått utbrøt Iselin: "Det ryker ut fra cockpiten jo! Det er her det brenner."
Det viste seg at det var sensoren til bilgepumpen som hadde smeltet der under dørken. Heldigvis at vi var hjemme da det skjedde, ellers hadde eventyret brått tatt slutt.
Skotske besteforeldre
Til vår store glede oppdaget vi en dag at de hyggelig menneskene på den skotske båten Ventoso kom tøffende inn i bukta og ankret opp et par båter utenfor. Vi traff John og Janet for første gang på Trinidad, hvor de også var på land. De dro til Grenada noen dager før oss, hvor vi traff de igjen i Prickly Bay, men vi har ikke sett de siden da.
Vi kastet oss i jolla og dro over for å gi dem en ankerdram. Vi hadde flere hyggelig stunder sammen, både med lunsj og middager. De er kjempebegeistret for Leon og kaller seg selv bare hans skotske besteforeldre. De har en sønn som bor i Oslo, og vi gleder oss til å treffe dem igjen når vi er hjemme.
Franske sjøfolk
John er også oppgitt over franskmenns sjømannskap. En ettermiddag Iselin og Leon var på besøk hos dem kom det en tysk og en fransk båt som begge la seg kloss inntil Ventoso. John sa rolig at han har jo stålbåt så kræsjer vi er det verst for dem. Morgen etter skulle begge båten legge seg nærmere stranden. Tyskeren ankret opp uten problemer, mens franskmannen holdt på i mange timer for å klare å ende opp ved siden av kompisen sin i den tyske båten. Ankeret gikk opp og ned utallige ganger, og John hadde underholdning hele formiddagen.
Samme dag kom en fransk charterbåt og kastet ankeret to meter fra båten vår, til tross for god plass ellers i bukta. Iselin sto på dekk og sendte sinte blikk. De ble heldigvis bare noen timer for å bade og dro så videre igjen.
Regatta
I påskedagene er det en årlig begivenhet i Admirality Bay med regatta. Da er det mange ulike kategorier, men den mest spesielle er den med de lokale båtene. Det er ca 20 fots seilbåter uten kjøl. De lemper derfor sandsekker rundt i båten når de slår. Fordelen med å ikke ha kjøl er at man kan dra seilbåten rett opp på stranda.
Port Elisabeth på Bequia er en hyggelig havn med fine strender og en lang strandpromenade langs med hele vannkanten. Der ligger det caféer og restauranter på rad og rekke. Det var mange båter i bukta når vi ankom, men den er ganske stor så ankringen gikk enkelt for seg. Iselin var som vanlig litt stresset på grunn av den manglende dybdemåleren.
Branntilløp
En morgen da vi skulle spise frokost satt Emil oppe i cockpiten, men s Iselin forberedte mat nede i båten. Da sa Emil: "hva er det som lukter så rart? Det lukter brent". Iselin var enig og mente det luktet brent plastikk. Emil sa forundret: "Driver de å brenner søppel her altså? Forpester lukten for andre? Jævla u-land!" Brått utbrøt Iselin: "Det ryker ut fra cockpiten jo! Det er her det brenner."
Det viste seg at det var sensoren til bilgepumpen som hadde smeltet der under dørken. Heldigvis at vi var hjemme da det skjedde, ellers hadde eventyret brått tatt slutt.
Skotske besteforeldre
Til vår store glede oppdaget vi en dag at de hyggelig menneskene på den skotske båten Ventoso kom tøffende inn i bukta og ankret opp et par båter utenfor. Vi traff John og Janet for første gang på Trinidad, hvor de også var på land. De dro til Grenada noen dager før oss, hvor vi traff de igjen i Prickly Bay, men vi har ikke sett de siden da.
Vi kastet oss i jolla og dro over for å gi dem en ankerdram. Vi hadde flere hyggelig stunder sammen, både med lunsj og middager. De er kjempebegeistret for Leon og kaller seg selv bare hans skotske besteforeldre. De har en sønn som bor i Oslo, og vi gleder oss til å treffe dem igjen når vi er hjemme.
Franske sjøfolk
John er også oppgitt over franskmenns sjømannskap. En ettermiddag Iselin og Leon var på besøk hos dem kom det en tysk og en fransk båt som begge la seg kloss inntil Ventoso. John sa rolig at han har jo stålbåt så kræsjer vi er det verst for dem. Morgen etter skulle begge båten legge seg nærmere stranden. Tyskeren ankret opp uten problemer, mens franskmannen holdt på i mange timer for å klare å ende opp ved siden av kompisen sin i den tyske båten. Ankeret gikk opp og ned utallige ganger, og John hadde underholdning hele formiddagen.
Samme dag kom en fransk charterbåt og kastet ankeret to meter fra båten vår, til tross for god plass ellers i bukta. Iselin sto på dekk og sendte sinte blikk. De ble heldigvis bare noen timer for å bade og dro så videre igjen.
Regatta
I påskedagene er det en årlig begivenhet i Admirality Bay med regatta. Da er det mange ulike kategorier, men den mest spesielle er den med de lokale båtene. Det er ca 20 fots seilbåter uten kjøl. De lemper derfor sandsekker rundt i båten når de slår. Fordelen med å ikke ha kjøl er at man kan dra seilbåten rett opp på stranda.
Abonner på:
Innlegg (Atom)