Grenada - Carriacou

Etter noen sårt tiltrengte avslappende dager i Prickly Bay ville vi videre. Vi flyttet oss rundt odden til Ross Point, så neste etappe ikke skulle bli så lang. Vi gikk for motor et par timer og kastet anker. Fra relativt rolige Prickly Point var dette veldig bølgete. Dønningene slo inn fra siden og det ble svært lite søvn på mannskapet. Selv Leon hadde en urolig natt, da han til stadighet rullet ut av senga og over på Emils pute og hode. Iselin og Emil sto opp ved 03-tiden og gjorde like så greit forberedelser for neste dags etappe, mens de ventet på at solen også skulle stå opp.

Vi kom oss avgårde kl. 07 og tøffet opp vestkysten av Grenada i 3 knop og heiste seil like før nordspissen av øya. Vinden var nordøst - øst, som betyr at det ville være mulig å komme seg oppover de karibiske øyer med seil. Rådet vi hadde fått var å prøve og gå øst for småøyene Diamond Rock, the Two Sisters og Les Tantes. Vi var optimistiske og stemningen var god, men vi kom oss så vidt fremover. 1-2 knop var farten, men vi ville for alt i verden unngå samme problem som vi hadde ved kryssingen fra Trinidad til Grenada. Da kom vi for langt vest for Grenada og slet i mange timer med å komme oss inn til land. Nå ga vi alt for å komme langt nok øst til å bare kunne cruise inn til Carriacou. Sakte, sakte plasket vi oss rundt Les Tantes og håpet av båten skulle skyte fart mot målet nå som vi kunne endre kurs å få mer vind i seilene.

Klokken var nå 16:00 og mørket faller på kl. 18:30-19:00 her. Og da er det stummende bekmørkt. Farten var rundt 4 knop og vi innså nå at Carriacou var for langt unna til å rekke frem mens det enda var lyst. Skulle vi anker opp her ute ved småøyene, som også innebærer å miste mye av høyden vi hadde strevet så hardt for, eller skulle vi satse på at vi klarte å navigere oss trygt i havn i mørket. Vi gikk for det siste alternativet og fulgte opprinnelig plan.

Vi fikk med oss en fin solnedgang og mørket snek seg raskt på. Kl. 20 gikk vi rolig for motor inn mot Hillsborough på Carriacou. Vi hadde studert og stirret mangfoldig ganger på kartet og var på utkikk etter et gult blinkende lys. Klart og tydelig så vi det der fremme. Da var neste navigeringspunkt et grønt og et rødt lys. Vi stirret og stirret ut i mørket, men blant alle de andre lysene på land kunne vi ikke se de. Sakte kjørte vi nærmere land. Iselin var stresset og vridde og vrengte på kartet for å sikre at vi var på rett sted. Emil tok ut kursen på GPS'n, som vi igjen fant igjen på det kjære papirkartet vårt. (Tusen takk, Are! Det brukes flittig.) Langt der fremme skimtet vi endelig det svake grønne lyset. Maria styrte skuta rett mot det. Og like etter dukket også det røde opp. Hurra! Tre punkter å manuvrere etter!

Ettersom vi ikke har en fungerende dybdemåler måler vi dybden på gamlemåten; en snor med lodd og merket for hver meter. Sakte og rolig kom vi nærme nok land til at vi kunne begynne å lodde dybden. Iselin kastet lina. For dypt. Hun kastet igjen. Fortsatt for dypt. Lina fly ut i vannet enda en gang. Bingo! 6 meter. Emil ropte: Kast ankeret! Iselin løsnet låsen og anket plasket i vannet og kjettingen føyk ut. Etter at vi hadde sluppet ut 20 m kjetting følte vi oss sikre på at det var nok tyngde der ute. Så gjensto siste sjekk, dragger vi? Det var kun en annen seilbåt i havnen, som lå litt lenger inn, så dersom vi dragget ville vi bare drevet ut mot havet igjen. Ankret satt på første forsøk så da kunne endelig den myndige delen av mannskapet jekke en øl og senke skuldrene. Det var første gang for alle tre at vi navigerte etter lys i mørket og vi klarte det! Overfarten endte opp med å ta 13 timer og dobbelt så lenge som antatt, men vi klarte det. Mestring! :)

Seiltur til Grenada

Endelig satt vi snuten mot Grenada! Vi dro avgårde fra Power Boats i Chaguaramas i Trinidad kl. 17:30 med kurs for Prickly Bay på Grenada. Seilasen er 78 nautiske mil og ble anslått til å ta ca. 16 timer.

Vi satt seil i havnen, men like før Scotland Bay (ca 30 min fra Power Boats) startet vi motoren for å slippe å krysse oss ut til åpent hav gjennom sundet. Der merket Laszlo at vi ikke hadde motorkraft. Vi har mistet propellen, sa Laszlo. Det betyr at båten må opp på land igjen og ny propell må skrus på. I helgen tas ikke båter ut av vannet og det innebærer at tidligste mulighet til å få fikset båten er om to dager. Laszlo snudde båten og satte kurs mot Chaguaramas, mens Emil gikk ned i motorrommet for å ta en titt. Der oppdaget han at motoren ikke gikk i gir. Han vippet den i gir og vi hadde motorkraft igjen. Krise avverget! Og propellen satt på. :) Igjen satt vi kurs mot Grenada.

Den første timen på åpen sjø en bølgete med 2-3 meter dønninger. Vi gjorde 7 knop og med den farten ville vi kunne være i Grenada morgenen etter kl. 05. Optimisme rådet ombord. Leon gikk først til sengs og var som vanlig i drømmeland kl. 19. Iselin fulgte tett etter og lå på dørken og kveilet seg rundt masten. Laszlo var nestemann ned og sett seg ut sjømannskøya som sin sengeplass for en liten stund. Båten krenget og gynget og ide han skulle over duken røk kroken som holdt den på plass. Han datt bakover og landet nesten oppå Iselin. Han fikk snublet seg over på sofaen i stedet.

Maria la seg til i cockpiten, mens Emil sto stødig bak roret. Utover natten rulerte vi på å styre og holde utkikk etter andre båter og annet, men Emil tok hovedvekten av natten. Han sov et par timer på morgenkvisten etter å ha sett soloppgangen sammen med Iselin. Maria og Iselin var på vakt da vi endelig så land ca kl. 06:30. Dessverre befant vi oss vest for Grenada med nordøstlig vind og østlig strøm. Laszlo kom opp og konstaterte at vi måtte seile godt forbi sørspissen av øya før vi kunne krysse over og forhåpentligvis treffe land. Det gikk ikke som håpet og vi endte opp med å seile frem og tilbake foran øya. Sakte, som i lange slake hårnålssvinger, kom vi oss noen få nautiske mil nærmere øya, men i dette tempoet ville vi holde på hele dagen og muligens også natten.

Leon var nå våken og ville ha mat og underholdning så Iselin og Emil måtte nedenunder for å passe på han. De kom opp igjen grønne i fjeset og helt ubrukelige som crew. Maria og Laszlo tok seg av seiling, manuvrering og babypass, mens Iselin stirret lengtende mot land og prøvde å komme på gode grunner til å sende ut maydaysignal, mens Emil sov på dørken. Stemningen om bord var på bånn. Vi var fanget ombord med målet i sikte uten å klare og komme seg dit. Når vi var 5 mil fra land bestemte far og sønn seg for at vi skulle prøve å kjøre med motor. Med store bølger og vind imot kan man bli fast på samme plass og bare trå vannet. Til vår store lettelse så vi at vi gjorde 3 knop! Et par timer senere kunne vi endelig senke skuldrene og konstatere at vi kom oss til Prickly Bay før det ble mørkt. 22 timer etter vi forlot Trinidad og fullstendig utslitt kastet vi endelig anker i Grenada.

Det er den tøffeste seilasen Laszlo har vært med på. Selv å krysse Atlanteren var greiere. Dette begir vi nok aldri oss ut på igjen, spesielt ikke med en liten baby. Nå skal vi slappe av noen dager her og lade batteriene. 

I morgen drar vi til Grenada.

Om sider er vi klare for å seile over til Grenada, og i morgen, fredag 6. mars, bærer det av gårde. Vindene er varslet å blåse øst-nordøst med en styrke på 16-25 knop. Med en gjennomsnittsfart på 5 knop vil turen på 80 miles ta ca 16 timer.

For Iselin, Maria og Leon er dette første gangen de skal seile på natten. Emil gleder seg til å ta denne turn som han ikke har gjort siden han var guttunge. Laszlo gleder seg nok mest til å få den overstått og komme tilbake til kjøligere omgivelser i Norge.