mandag 30. april 2018

Koh Jum

Videre fra Koh Yao Noi hadde vi tenkt oss til Railey beach. Vi hadde hørt at dette er et supert sted å klatre. Vi møtte på en annen småbarnsfamilie som hadde "flyktet" derfra. De kunne melde om at det var et pågående utbrudd av denguefeber, og at området ble sprøytet med sprøytemidler. I tillegg mente de at området var møkkete og at de aller fleste de hadde møtt der hadde blitt matforgiftet i løpet av tiden ved Railey beach. Vi tok derfor ikke sjansen på å dra dit med to små barn, og tok en kikk på kartet for å finne et alternativt sted å dra. Valget falt ned på Koh Jum - en øy som ligger mellom Koh Yao Noi og Koh Lanta, som er neste stopp.

Koh Jum viste seg å være en veldig hyggelig og rolig øy. Det er en lite utviklet og enda roligere øy enn Koh Yao Noi. Det går én vei igjennom øya, og det er lite å gjøre her bortsett fra strandliv. Det er kun en liten fiskelandsby med noen få restauranter og butikker i tillegg til resortene som ligger langs med stranden. De ligger diskret inntrukket fra stranden og gjemt blant palmene. Bebyggelsen er lav, kun én etasje, så når man går langs stranden synes de ikke før man passerer dem.

Det er virkelig et overnattingstilbud for enhver smak og budsjett her. Vi bodde på Andaman beach resort, som er et barnevennlig resort med leker og husker, midt på treet prismessig. På den ene naboeiendommen er det en teltplass med noen svært enkle hytter. Her kan man sove i hengekøya under åpen himmel for en slikk og ingenting og spise god og rimelig mat. På den andre naboeiendommen ligger Koh Jum Beach Villas. Det et luksusresort hvor man kan leie flotte, luftige bungalower med private basseng. Eieren og hennes ansatte er veldig imøtekommende og hyggelig, isen knallgod og stemningen avslappet. Vi tilbrakte en dag ved fellesbassenget deres, da Andaman ikke har basseng, og storkoste oss. Så for de med litt ekstra cash å brenne av anbefales Koh Jum Beach Villas på det sterkeste.

For å komme til øya tar man enten speedbåt til brygga i fiskelandsbyen eller ferje. Ferjen stopper ikke ved noen brygge, men den passerer like utenfor stranden og har et stopp i hver ende av øyen. Man flyttes over i langhalebåter som kjører helt opp på stranden ved de forskjellige resortene. Det er ganske morsomt å se systemet. Det ser ut som en sverm som fyker ut på havet, så ligger de og dupper sammen frem til ferjen kommer. Så lempes folk og bagasje av og på ferjen før langhalebåten spres utover stranden frem til de ulike resortene.

fredag 27. april 2018

Koh Yao Noi

Fra Koh Samui, som ligger på østkysten av Thailand, gikk turen over til vestkysten. Første øy på reiseplanen var Koh Yao Noi (KYN). Det ble ganske mange reisemidler og først ut var taxi til flyplassen. Samme dama som plukket oss opp ved ankomst kom og kjørte oss til flyplassen.

Flyplassen på Koh Samui er nok en av de fineste vi har vært på. Den er åpen - man rusler på gangveier i friluft som oppleves som hyggelige gater med små butikker og kafeer. Den er veldig frodig og har til og med en elv som renner igjennom. Toalettet hadde et digert akvarium.

Det var en kort flyreise på en times tid over til Krabi. Her ble vi hentet av en forhåndsbestilt taxi, som hadde med bilseter til begge barna. Vi måtte dog montere setene selv, men de hadde i alle fall fått med seg seter i passende størrelse. Videre var det en times biltur fra flyplassen til ferjeleiet.

Og herfra tok vi som eneste turister en langhalebåt over til Koh Yao Noi. Vi ankom ferjeleiet på den sørlige enden av KYN hvor verten vår, Mr. Bao, ventet på oss, og det var klart for siste etappe for dagen. Det var en pick-uptaxi som kjørte oss hjem til Mr. Bao. Fem etapper og en dag senere var vi endelig fremme!

Homestay hos Mr. Bao

Vi ankom hjemmet til mr. Bao veldig optimistiske og gledet oss til eventyr på en øy som er mer rolig og urørt av masseturismen enn det Koh Samui er. Mr. Bao kunne stolt vise oss det som skulle være vår residens de neste ti nettene. Det var en hytte på stylter med svært enkel standard. Det var kun vifte, men god lufting ettersom det var store sprekker mellom gulvplankene. Til Leons store fortvilelse var det bare kaldt vann i dusjen. Vi hadde en dobbelseng på deling til hele familien. Iselin og Ellie fikk dobbeltsenga, Emil ble forvist til en tynn madrass på gulvet, og Leon campet i reiseteltet sitt. Etter at alle hadde lagt seg var det ikke mer gulvplass i hytta. Intimt og trivelig, tenkte vi...

Da vi skulle legge oss var det kokvarmt! Vi guffa på med vifta uten det det påvirket temperaturen i koja nevneverdig. Det krydde av flyvemaur rett utenfor, så alt lys måtte skrus av. Vi krøyp inn under myggnettingene og la oss for å sove. Morgenen etter fresa Iselin at det kun ble med denne ene natta - "Dette gidder jeg ikke!". Emil var dog fortsatt optimist og mente vi skulle prøve å utbedre soveløsningene før vi flyttet på oss. Så ved å få en ekstra vifte, flytte om på myggnettinger, og også få låne en vannkoker av Mrs. Bao så barna fikk varmt vann i badebalja, bestemte vi oss for å bli.

Tuk-tuk

Etter tips fra Iselins søster, Veronica, fant vi ut at vi hadde lyst til å leie en tuk-tuk. Mr. Bao mente det ville være vanskelig å få tak i en utleietuk-tuk, men ved hjelp av kart oversendt fra Veronica dro vi på ekskursjon. Vi dro til utleiesjappa, men ettersom de ikke fikk henvendelser om dette så ofte så måtte de dra og hente tuk-tuken.

De fleste farter rundt på mopeder, men for en familie på fire er ikke det et særlig godt alternativ. Noen minutter senere kom de kjørende med gliset. Det viste seg at det var noe galt med startmekanismen så etter noen reparasjonsforsøk endte det med at de skulle levere tuk-tuken hjemme hos Mr. Bao dagen etter. Som lovet ringte de Emil da tuk-tuken var klar til levering. Vi var på kafé i landsbyen, så Emil hjorta avgårde i forveien for å møte de, mens resten av gjengen ruslet sakte hjemover. Som vanlig var det Iselin som var utpekt til å være "designated driver". Vi hadde ikke kommet mer enn noen få kvartaler da vi plutselig så en parkert moped fly i været. En tuk-tuk hadde kjørt rett inn i siden på den så den veltet. Iselin tenkte lettet: "Huff, det kunne jo vært oss, men heldigvis er jo ikke vår tuk-tuk ute og kjører". Men den gang ei... Ut av tuk-tuken klev Emil lettere stressa. Iselin måtte virkelig ta seg sammen og svelge irritasjonen. Noen lokale damer kom styrtende til og ikke lenge etter kom eieren spaserende - en lokal dame i 50 åra. Etter litt gestikulering og forsøk på forklaring fartet hun avgårde til nærmeste verksted. Få minutter senere kom hun tilbake og kunne fortelle at reparasjonen kom på 200 bath. Noe som ikke er mer enn 50 kroner. Og med det var Emils tuk-tukkjøringskarriere over.

Tuk-tuken ble dog flittig brukt. Vi var utpå tur hver eneste dag. Turene med tuk-tuk gav både skygge og ventilasjon, noe som var kjærkomment både for liten og stor. Eneste ulempen var at begge barna ofte sovnet mens vi kjørte. Det høres jo egentlig ganske ideelt ut. Men vel fremme var Iselin ganske sliten etter kjøringa (og også litt short på søvn etter nattamming) og klar for å ta seg en hvil, mens barna var ferdig uthvilt og klare for eventyr.

Å friste med tuk-tukkjøring var faktisk den beste motivasjonen for å få Leon med ut på tur. I blant dro Iselin og Leon bare på rånetur i nabolaget fordi han så gjerne ville kjøre tuk-tuk. Det bor tydeligvis en liten skjetving i fyren, og Iselin har jo god trening fra ungdomsåra med oppvekst på bygda.

En av turene våre gikk til Long Beach. Vi måtte parkere tuk-tuken par hundre meter fra stranda, og Leon var klar på at han skulle bli igjen og fange tyver som prøvde å ta tuk-tuken. Iselin, Emil og Ellie gikk av gårde mot stranden, men vi hadde ikke kommet rundt første sving før vi hørte Leon hyle. Emil gikk tilbake på stien og ropte: “Har du fanget noen tyver, Leon?”

Da Emil møtte ham hadde han kommet etter på stien og var i gang med å tørke tårene. Emil spurte igjen om han hadde fanget noen tyver, men han svarte at det hadde han ikke. Så Leon gikk tilbake i tuk-tuken, og Emil labbet av gårde mot stranden igjen. Emil kom ikke mye lenger enn ved første forsøk før han igjen hørte Leon hyle: “Mamma! Pappa! Uæææh!" Emil snudde og sprang tilbake mens han igjen ropte om Leon nå hadde fanget tyver. Da Leon fikk øye på Emil tørket han tårene fort og svarte at han nå hadde fanget tyver. Han hadde kjørt på dem og de lå under tuk-tuken. Emil tok hånden hans og de spaserte videre på stien mot stranden. Leon er søt og tapper.

Øytur med svogeren til Mr. Bao

Vi var ved to anledninger på langhalebåttur, begge med svogeren til Mr. Bao som kaptein. Den første skulle egentlig være en fisketur, men på grunn av mye vind og litt røff sjø utgikk fiskingen. Vi dro derfor bare over til Koh Nok, som er en fin, liten øy hvor man kan gå opp til et utkikkspunkt.

Det er en ganske bratt sti oppover, men flott utsikt når man først har kommet seg opp. Iselin og Leon tok turen opp, mens Emil og Ellie hang på stranda.

Den andre var en øytur. Første øy var Koh Han Tu, med digre stalakitter som hang ned fra fjellveggen. Det var veldig fascinerende å se. Geologien til øyene som stikker opp av havet her er i det hele tatt veldig fascinerende, og det hadde vært gøy å vite mer om dannelsen av øyene.

Andre øy var Koh Phak Bia. Der snorklet Emil litt, mens vi andre gravde i sanden. Det er veldig langgrunt rundt flere av øyene, og det var flere morsomme fisker som svømte rundt. Stranden var stor og det føltes ikke trangt på tross av at det lå flere langhalebåter ved stranden.

Før vi dro videre til Koh Lao Lading stoppet vi ved en øy hvor det ikke var lov å gå i land, men hvor det var en bratt vegg under vannet. Der var det stappfullt av langhalebåter og snorklende turister. I vannet kunne man titte på fiskestimer, men selve veggen så ganske død ut. Det så ut til at det har levd koraller der før, men nå var det dessverre bare levninger igjen av dem.

På Koh Lao Lading var det en vakker strand med høye fjell på hver side som sørget for at stranden lå i skyggen. Langs med hele stranden lå langhalebåter og motorbåter. Helt i enden av stranden var det avgrenset et lite område med gule bøyer, der det var trygt å svømme og snorkle. Det var veldig mye mennesker på stranden, og to ulike turoperatører holdt på å duke opp lunsj til gruppene sine.

Vi dro videre til Koh Hong hvor vi spiste lunsj på stranden. På samme øy er det en stor lagune med grunt vann så etter lunsj tøffet vi dit. Hele familien badet og koste seg i en skyggefull del av lagunen før vi satt kursen for Koh Yao Noi igjen.

For å veldig kort oppsummere Koh Yao Noi. Det er en rolig øy med lite trafikk. Det er fint for en småbarnsfamilie på tur. Det er egentlig bare et område det er en del turister og det er langs østkysten, hvor det er sandstrender. Det er i tillegg et lite sentrum med noen få butikker, kiosker, minibank og restauranter. Et besøk til denne øya anbefales på det varmeste. Skal vi noen gang tilbake hit ville vi valgt å bo lang stranden på østkysten av øya.

torsdag 12. april 2018

Koh Samui

Kamon Villa

Iselin hadde funnet overnatting til oss på AirBnB. Det var et sted som heter Kamon Villa og ligger ved Choeng Mon Beach. Kamon Villa er en samling feriehus som eies av en belgier. Det er syv hus som deler en hage og et svømmebasseng. Huset vi hadde leid lå rett ovenfor bassenget. Vår nærmeste nabo var et eldre, engelsk par. De satt stort sett på trammen sin oppslukt av sine telefoner når de var i huset. På for- og ettermiddagen var de på tur. Gubben virket litt sur, men kjerringa var hyggelig.

I tillegg bodde det et ukrainsk par med en ni måneder gammel gutt i et av de andre husene. Kona så ut som en supermodell fra Øst-Europa, der hun svinset rundt i høye hæler og klær med gullpaljetter på.

Vi hadde stor glede av svømmebassenget. Ellie syntes det var litt kaldt til å begynne med, men etter et par dager hadde hun vendt seg til temperaturen. Leon badet masse og ble veldig trygg i vannet etter hvert. Nå er det nok ikke lenge til han kan svømme. Like ved bassenget var det et stort tre som ga velsignet skygge.

Kunsten å tilberede egen frokost

Siden huset hadde kjøkken, tenkte vi at vi ville spise frokost i huset. Vi gikk optimistiske i vei på leting etter en dagligvarebutikk. Ved Choeng Mon Beach hadde vi valget mellom Family Mart og 7-Eleven. Begge stedene hadde kun et lite utvalg av frokostmatvarer og kun pulverkaffe. Vi gikk slukøret hjem med fire ørsmå beger med yoghurt og en pose müsli (som faktisk viste seg å være ganske god).

Det ble til at vi dro på tur til Tesco Lotus. Det er en diger matbutikk på et kjøpesenter. For å komme oss dit tok vi en songtaew. Det er en pick-up, hvor man sitter på benker på lasteplanet. Nærmere tretti minutter humpet og ristet vi av gårde til matbutikken. Der hadde de et stort utvalg av det meste man kunne ønske seg. Vi dro fornøyd tilbake til huset igjen med handleposene fulle av filterkaffe, en stor bøtte med gresk yoghurt, ferskpresset juice og det som vi trodde var grove pølser, men som viste seg å være de rareste pølsene vi noensinne har trøkka i trynet - forestill deg en stang med dårlig ribbesvor som smaker som smågodt.

Na Mueang 1-fossen

Fosser og vannfall med mulighet for bading er en stor favoritt hos oss. Den ene dagen benyttet vi oss av NaviGo, som er Koh Samuis svar på Uber, for å komme oss til Na Muang 1-fossen. Det er to fosser som heter Na Muang, og nummer 1 er den som det visstnok er enklest å komme seg til. Tilgjengelighet er viktig når man reiser med små barn.

Fossen var bare noen få minutters gange fra parkeringsplassen der vi ble sluppet av. Lokale hadde satt opp bodene sine og solgte kunst, klær, souvenirer og mat. Fossen var ikke spesielt spektakulær. Den var kanskje 25 meter høy, men vannføringen var ikke særlig stor og vannet falt ikke fritt særlig langt. Bassenget ved bunnen av fossen var derimot stort, og man hadde god plass til å svømme rundt. I tillegg var det mange store steiner som Leon og Emil klatret rundt på. Ellie frydet seg i småkulpene, men ettersom vannet var litt kjølig ble det ikke så lange badeseansen for jentene.

Ved parkeringsplassen der alle turbilene stopper med turister som skal til fossen, var det mulig å ri på elefanter. De stakkars dyrene hadde det opplagt ikke godt. De sto og vugget frem og tilbake og så veldig stresset ut. Det var spesielt trist å se en babyelefant stå fastlenket og kaste hodet fra side til side. Iselin pratet med noen andre turister som sto og syntes synd på elefantene, og de hadde hørt at det nylig hadde åpnet en mer etisk elefantpark på Koh Samui.

Samui Elephant Sanctuary

Iselin undersøkte på facebook og fant Samui Elephant Sanctuary, som da bare hadde vært åpent i to uker. Man måtte bestille besøket på forhånd, og lørdag ble vi hentet med bil og kjørt til området der elefantstedet ligger. Først fikk vi en kort presentasjon om Samui Elephant Sanctuary og hva de står for, og så litt informasjon om hva de stakkars elefantene som brukes som turistfelle må gjennomgå. Opp til 30 runder på én dag må en elefant bære folk med en slags stålsofa på ryggen. Noen elefanter stryker med av skadene de får på ryggen.

Etterpå fikk vi mate elefantene med bananer og en slags bløt grøtball, før vi ruslet rundt på området sammen med elefantene. Foreløpig har de kun tre elefanter, men de håper å kunne kjøpe fri flere elefanter fra kjettinger, kjepper med spisse kroker og turistbæring i fremtiden.

Strandliv

Hovedaktiviteten på Koh Samui er strandliv. Så de aller fleste dagene var vi på en eller annen strand på øya. Choeng Mon Beach var stranden vi var oftest på. Den lå jo nærmest villaen vår. Det er langgrunn strand med finkornet sand, og det er mange restauranter med solsenger og parasoller. Barnevennlig og fin.

Like ved Bophut Beach ligger et område som kalles Fisherman's village. Her går det en smal og trivelig gate med butikker, restauranter og massasjesteder på begge sider. Parallelt med gaten ligger Bophut Beach.

Maenam Beach er også en fin strand som kan anbefales et besøk.

Marked

På onsdageskvelder er det et lite gatematmarked midt i Choeng Mon. Det står at det er et flytende marked på skiltet, men det er kun sto små kanoer på en bitteliten dam. Alle de andre matbodene er på land. Så at det er et flytende marked er en ørliten overdrivelse. Men trivelig er det allikevel!