Namibia, del 1

Like før påske hadde Emil en uke undervisningsfri fra UCT og da dro vi på en ukes ferietur til Namibia. Vi fløy fra Cape Town til hovedstaden Windhoek.

Vi kom frem på hostellet sent på kvelden, så alt vi rakk å se av byen var resturanten Joes Beerhouse. Virkelig en stemningsfull og hyggelig restuarant. Emil spiste struts, krokodille, sebra, kudu og oryx. http://www.joesbeerhouse.com/ 



Lørdag morgen dro vi for å hente campingbilen vi hadde booket. Opplegget er genialt! På taket har man flatpakkede telt, som det bare tar noen minutter å sette opp og ta ned. I bagasjen er alt man trenger til campingtur, blant annet soveposer, gassbrenner, vanndunk, kjeler og annet kjøkkenutstyr. Dette er skikkelig luksuscamping, vi hadde nemlig også kjøleskap og campingstoler- og bord med duk. Bilen var en ny, fin og lettkjørt 4x4. Ettersom vi hadde booket på forhånd hentet og kjørte de oss til flyplassen også.   

http://www.camping-carhire.com/



Ingen sak å flytte bilen noen meter selv med teltene oppe.

  

Reisefølget vårt på turen var Katie og Alaina, begge fra USA.

Veiene i Nambia er i all hovedsak grusveier, bortsett fra hovedveiene ut fra Windhoek. Kvaliteten er svært varierende. Namibia er det landet i verden med høyest dødsrate i trafikken, med 45 personer drept på veiene for hver 100 000 innbygger. http://www.foxnews.com/travel/2014/02/21/top-10-deadliest-countries-for-drivers/ Vi ble heldigvis ikke en del av den triste statistikken.



Namibia er et stoooort land. Det er 824 292 km2. Til sammenligning er fastlandet med nærliggende øyer i Norge 323 787 km². Og det er få innbyggere, bare ca. 2,3 mill, men veldig mange dyr. Et lite knippe under:  


Sebra



Giraffer

 


Springbok, gnu og øgle

Dag 2 kjørte vi fra Windhoek til Swakopmund. Vi stoppet i Daan Viljoen game park, som ligger rett utenfor Windhoek. Vi valgte å kjøre den litt lenger landskaplige ruten over Bosua Pass, som delvis går igjennom Namib-Naukluft Park.

Swakopmund er en populær strandby. Den er sterkt preget av sin tyske kolonifortid, både gjennom arkitekturen og at store deler av befolkningen fortsatt snakker tysk. Ettersom vi var her litt utenom sesong var byen veldig stille, nesten litt som en spøkelsesby.

Bildet til høyre er til ære for min far