Braai

Braai er den sør-afrikanske versjonen av grilling. Ikke overraskende så er Iselin en stor tilhenger av braaiing. Men her nede er det ikke snakk om å bare fyre opp en simpel enganggrill (ikke det at det egentlig er innafor å gjøre hjemme i Norge heller...). Prosedyren er som følger:

Her er det ved som brukes, ikkenoe grillkull med tennvæske. Bålet skal brenne lenge og vel for å få en skikkelig haug med glør. Beregn gjerne et par timer minimum på dette. I denne fasen er hovedfokus å jevnt og trutt legge på vedpinner, samt å sørge for god væskebalanse hos fyrbøterne (les: øl, vin eller annet snadder som Savannah Dry).

Etter at bålet har brent ned brukes en rake til å dandere glørne utover.

Så kan selve grillingen starte. Og her går det hovedsakelig i kjøtt, i alle former og fasonger. Spesielt bør pølsene trekkes frem. De er vanvittig gode, og kan ikke engang sammenlignes med de überkjipe grillpølsene fra Gilde. Krydrede, grove og med masse kjøtt. Nam! Vi kan forstå en sør-afrikaners skuffelse når det serveres norske ventepølser... 

Mye av fokus på en braai er det sosiale rundt. Maten serveres gjerne mange timer etter at gjestene har kommet, så om du noen gang blir invitert på braai er rådet: ikke kom sulten!  

It's a....

Iselin er gravid og vi må derfor sørge for at den lille krabaten i magen har det bra, mens vi er her på tur i Sør-Afrika. Vi var på vår første kontroll for noen dager siden på Vincent Palotti Hospital.

Sykehuset er privat, og inntrykket så langt er at det er veldig bra. Den private sektoren her er mye større enn i Norge. Kvalitetsforskjellen mellom det private og offentlig tilbudet er stor, så de som har anledning velger oftest det private tilbudet.

Vi troppet opp på sykehuset allerede en halvtime før timen. Kjøreturen hjemmeifra var bare fem minutter, ikke en halvtime som taxisentralen beregnet. Legesekretæren ringte opp 20 min før timen og beklaget at legen dessverre var en halvtime forsinket. Hun foreslo at vi tok en tur i cafeen så lenge, så skulle hun ringe opp igjen når legen var klar til å ta oss imot. Vi fikk derfor god tid til å lese bok og rusle en tur.  

Legekontoret var veldig hyggelig, med flott kunst på veggene og myke, deilige sofaer på venteværelset. Legen er damen vi fikk anbefalt på flyturen over hit til SA, og det med rette. Hun er en veldig interessert og vennlig lege, som tok seg god tid både til å lytte og informere. Vi føler vi er i svært gode hender.

Her er det visstnok vanlig å ta en kort ultralyd ved hver sjekk, i tillegg til blodtrykk og urinprøve osv. som vi gjør i Norge. Ellers er kontrolleneregimet veldig like som hjemme, en gang i måneden på dette stadiet.



Profilbilde, babyen ligner heldigvis nå mer på et menneske enn sist.



 

Den lille foten

Og vi fikk oss en liten overraskelse. Det er en gutt! Det ser vi tydelig på den lille sossisen mellom bena.



Rhodes Memorial, Plumpudding Hill & Mostert's Mill

Det er mange flotte turområder i nærområdet vårt. Vi tok turen opp til Plumpudding Hill og Rhodes Memorial. Minnesmerket er i granitt, har 49 trinn, ett for hvert av Rhodes' leveår, og er en etterligning av et gresk tempel. Flott ska det værra! 

Cecil John Rhodes (1853-1902) var i en alder av 35 år verdens rikeste mann og eneeier av diamantkonglomeratet deBeers. I dag råder selskapet over 40% av verdens diamantomsetning. Han var statminister i Kappkolonien (1890-96) og er også grunnen til at det i dag er ekorn i Cape Towns parker. Dem fikk han importert fra Europa.  



Utsikt over Lower Campus og Mowbray

Silvertree



Utsikt over Cape Town sentrum og Dophin Beach

På vei hjem gikk vi forbi Mostert’s Mill. Den ble bygget i ca. 1796 og er den eneste kornmøllen i Afrika, sør for Sahara, som produserer og selger mel. Den er drevet av en ivrig dugnadsgjeng og har åpent hver fjerde søndag. Flaks for oss at vi ruslet forbi akkurat den søndagen. http://www.mostertsmill.co.za/

Møllen ble restaurert og satt i stand til å male mel igjen i 1995.











  

 

Table Mountain, Platteklip Gorge

Kl. 05.00 spratt vi opp for i dag skulle vi på fottur opp til toppen av Table Mountain. Ettersom det blir veldig varmt i solen anbefales det å starte turen tidlig så man unngår den verste solsteiken. Det var fire morgentrøtte vandrere som dro avgårde; Sarah, Alaina, Emil og Iselin.

Vi bestemte oss for å gå Platteklip Gorge-ruten. Den starter like ved Lower Cable Car Station og går oppover så og si hele veien. Ruten starter 376 moh og endte 1073 moh, så totalt ble det 697 høydemeter. Vi brukte ca. 1 1/2 time, inkl. skravlepauser med forbipasserende og fotoseanser. Nedenfor er et lite knippe bilder.

Cape Town i det fjerne

Ved godt mot

Emilsen henger litt etter ;)



Man skal tidlig krøkes...



Crassula coccinea



Turning

og yoga på toppen

Isemil på toppen

Sarah, Alaina, Iselin & Emil

Gondolen på vei ned

Cape Peninsula tour



Isemil på busstur i regi av UCT



Hout Bay i bakgrunnen

Vi fikk besøke en township utenfor CT kalt Ocean View. Den ble etablert i 1968 som en township for fargede mennesker. De ble tvangsflyttet fra de såkalte "hvite områdene" som Simon's Town, Noordhoek, Red Hill, Glencarin etc. av det tidligere apartheidstyret under the Group Areas Act. Den ble først kalt Slangkop og de første beboerne flyttet inn 1. august 1968. Den ble ironisk nok kalt Ocean View, ettersom beboerne ble flyttet fra deres tidligere hus ved sjøkanten med utsikt over havet til et innenlandsområde uten sjøutsikt. Ocean Views opprinnelse er basert på apartheid og det er fortsatt mye bitterhet blant mange beboere, men også mye spirende positivitet som vi fikk en smakebit av på vår lille visitt.  

 

Underholdning med lokale ungdommer


 

Bussturen ble avsluttet med tur til Cape Point. Det hevdes å være det sørvestligste punktet på det afrikanske kontinentet og er del av Table Mountain National Park.



Endelig avreise

Snøen lavet ned i vakre Oslo, mens vi stabbet oss til flybussen grytidlig torsdag morgen 30. januar 2014. Vel fremme på Gardermoen fikk vi oss en positiv opplevelse i KLM's innsjekkingsskranke. Vi fikk ta med ekstra bagasje, helt gratis. Og vi som var oppe til kl. 02 for å pakke, repakke og pakke om igjen.

Vår destinasjon var Cape Town, Sør-Afrika, med en times benstrekk i Amsterdam. En grei 15 timers tur totalt. På vei fra Amsterdam til CT ble jenta som delte seterad med oss spysyk av turbulensen. Flaks for oss i grunn; hun ble flyttet så hun fikk en treseter for seg selv og vi fikk et ekstra sete å boltre oss på. I tillegg var legen som tok vare på den stakkars jenta, Bridget, barnelege og anbefalte oss en bra lege til å sjekke at det lille bøllefrøet vårt har det bra under sitt opphold i Afrika.

I CT ble vi møtt av en gjeng blide representanter fra Cape Town University, såkalte Orientations Leaders. Etter en times venting på flyplassen, sammen med de andre nyankomne internasjonale studentene, ble vi busset til campus. Der ble vi innlosjert i på enkeltrom i separate gutte- og jentefløyer. Vi bodde to netter på campus.

Oppholdet føltes som å bli zappa 6-7 år tilbake i tid. De aller fleste internasjonale studentene er amerikanske jenter på ca. 21 år, som aldri har vært alene på tur før, spesielt ikke i utlandet. Nå gledet vi oss aller mest til å få flytte inn i huset vi skal bo i resten av oppholdet.

Over og ut.